Ettpartibyen

Eller, vi kan kanskje si «ettpartifylke» (Finnmark), der jeg tilbrakte mine formative år i en rød, liten ettpartiby. Hos oss var det nemlig bare ett parti som telte: Arbeiderpartiet. Vi trengte ikke engang si hele navnet. «Partiet», sa vi bare (med stor P). Da skjønte alle.

Vi forsto også tidlig betydningen av uttrykket «å ha partiboka i orden». Da kom du deg både opp og fram her i verden, skjønte vi av de voksne. Som liten hadde jeg inntrykk av at man led av en slags alvorlig karakterbrist, om man ikke hadde «partiboka i orden».

Vi hadde da noen høyrefolk i byen også (som gjerne var de fra handelsstanden som eide butikker). På 70-tallet kom SV-erne og AKP-erne (gjerne lærerne våre sørfra, lett gjenkjennelige på palestinaskjerfet og Klassekampen under armen). Men kristenfolk og bønder så jeg aldri i Ettpartibyen.

Senterpartiet, Venstre, KrF, hva slags partier var det, liksom? Slike eksotiske sentrumsmennesker så vi bare på TV. Jeg var nesten voksen før jeg så min første, lys levende KrF-er (en litt morsk Kåre Kristiansen, som krysset torget under et sikkert totalt fåfengt valgkampbesøk i Ettpartibyen).

Venstrefolk så jeg aldri snurten av. (Men det gikk rykter i familien om at mammas kusine i Tromsø muligens kan ha stemt Venstre en gang). Og siden vi befant oss på den forblåste finnmarkskysten, i en by som hovedsakelig konsentrerte seg om å produsere fiskepinner, så var det kjemisk fritt for bønder og andre potensielle senterpartivelgere i gatene. Bondelandet lå liksom på en annen planet. Som barn så jeg aldri en bondegård på nært hold. (Om vi ser bort fra en og annen søvnig sau i veikanten når vi kjørte til hytta).

Men på årets valgnatt sjekket jeg ståa i min ettpartiby, og jeg ble nesten rørt til tårer. Nå hadde vi plutselig fått både kristenfolk og bønder! Senterpartiet hadde nesten 10 prosent av stemmene, mens KrF lå like bak på 9,4. Begge var større enn Butikk-Høyre (6,2 prosent). Over Høyre lå et mellomstort SV, og under der vaket Frp, Rødt og MDG. Det var ingen Venstre-folk nå heller, så den kusina i Tromsø blir nok fortsatt det nærmeste vi kommer.

Jeg aner ikke hvorfor KrF plutselig gjør det så bra i Ettpartibyen. Jeg tror jo heller ikke for alvor at min røde fiskepinne-by nå er blitt full av folk i grønne kjeledresser fra Felleskjøpet. Sp har nok også her nådd fram til de som syns at regjeringens distriktspolitikk er dårlig og at regionreformen må kastes på havet.

Men det er heller ikke sånn at Partiet har mistet grepet om hjembyen min. Arbeiderpartiet fikk svimlende 49,8 prosent av stemmene. Og da hadde de gått ned med 18, 7 prosent.