Der roser aldri dør

Det startet med at Tobbe Malm oppfordret andre til å lage roser for å minnes dem vi mistet. Siden har han mottatt 900 roser fra 25 forskjellige land.

Det vokser opp en ny generasjon som ikke husker sjokket og sorgen, det røde rosehavet eller den helt spesielle stemningen i dagene og ukene etter 22. juli 2011. Smeden Tobbe Malms svar er et kunstverk av jern, med roser for evigheten, basert på tanker av gull fra hele verden.

Hver gang jeg går forbi Oslo domkirke, tenker jeg på rosehavet for åtte år siden og på alle de fine ungdommene vi mistet. At det er akkurat her det kommer et minnesmerke med ekstra mange – og gode – tanker bak, føles helt riktig. Siden august 2011 har smeden Tobbe Malm jobbet med prosjektet som skal avdukes utenfor Oslo domkirke 28. september.

Det startet med at Malm oppfordret andre til å lage roser for å minnes dem vi mistet. Siden har han mottatt 900 roser fra 25 forskjellige land. Veldig mange mennesker har bidratt, og nå monteres jernrosene sammen til et rosehav som skal plasseres permanent foran domkirken. Laget av mennesker, for mennesker, som NRK skrev da de omtalte minnesmerket for noen uker siden. Overfor NRK fortalte Malm at han hadde et ønske om «å lage noe godt ut ifra noe så jævlig»: «Jeg ønsker at dette skal bli en møteplass. Hvor folk har lyst til å komme, sette seg ned og fortsette samtalen. Det er så lett at livet normaliseres igjen, selv etter en så vanskelig hendelse». (..) «Responsen har vært heftig. Jeg tenkte det var mulig å få et par hundre roser, men responsen har vært overveldende».

Det gjør godt å vite at ikke bare Malm, men alle roseskaperne har tenkt på ungdommene vi mistet den grusomme dagen for åtte år siden. Og det er fint at minnesmerket plasseres akkurat utenfor Oslo domkirke. I dagene etter 22. juli var jeg i likhet med tusenvis av andre innom kirken. Min mor reiste hele veien fra Bodø til Oslo i dagene etterpå bare for å få muligheten til å se rosehavet utenfor, legge ned en egen rose og tenne lys inne i Oslo domkirke.

I disse dager pleier jeg å gå innom på nytt for å tenne et lys og tenke på dem vi mistet. Det er fint med steder man kan oppsøke for stille tanker og refleksjon i en tidsalder som ellers kan preges av støy, sosiale medier og personer som brøler ut sine tanker og motsetninger. Et kunstverk av jern, med tanker av gull og roser for evigheten kan sånn sett framstå enda mer symbolsk og nødvendig slitesterkt i dag enn det var da ideen ble skapt i ukene etter tragedien. Men først og fremst kommer jeg til å se på rosene som aldri dør som en mulighet til å holde minnet om våre tapte ungdommer levende. God fredag!