De usynlige

PERSPEKTIV: Vi er ikke tjent med å sette arbeidsfolk og yrkesgrupper opp mot hverandre.

Den siste tiden har mange yrkesgrupper velfortjent blitt løftet frem og synliggjort med de samfunnskritiske funksjonene de faktisk fyller. Fra helsearbeiderne som hjelper de syke og sårbare, til renholdsmedarbeidere og de som jobber innen transport og i butikk.

Viktige funksjoner som synlig har holdt Norge i gang de siste ukene.

De har stått i førstelinje for nærkontakt med pasienter og kunder i en tid der sosial distansering redder liv. For det fortjener de anerkjennelse og takk, og ikke minst fortsatt respekt for den jobben de gjør, nå da vi andre får litt friere tøyler.

Vi må fortsatt ta hensyn og holde avstand.

Kommentar: Altfor mange av dere som leser dette, har en jobb som ikke trengs

Men samtidig som summen av helt ledige og arbeidssøkere på tiltak nylig utgjorde forstemmende 10 prosent av arbeidsstyrken, så betyr det likevel at 90 prosent av oss tross alt er i arbeid.

Om det er fra hjemmekontor, på byggeplass eller i produksjon, så er det mange som bidrar til å holde hjulene i gang. Bak de som står i førstelinje, er det flere som bidrar til at enten de kan gjøre jobben sin eller rett og slett sørger for å holde resten av samfunnet i gang.

Likevel forsøker noen nå å sette yrkesgrupper opp mot hverandre.

Hvorfor skal papirflyttere tjene mer enn en som vasker kontor. Eiendomsmeglere, som faktisk har holdt visninger og vært på jobb, blir utskjelt for å tjene tre ganger så mye som en helsefagarbeider.

Hva skal vi egentlig med meglere. Krisa har vist oss hvem som betyr noe her i samfunnet, er gjennomgangstonen. Det vises til David Graeber, mannen bak boka og begrepet «Bullshit jobs», som mener koronakrisa viser hvor meningsløse mange høytlønte administrative jobber i vårt samfunn egentlig er.

Han stiller spørsmål om hvem som egentlig savner utviklingskonsulenter når samfunnet er i knipe?

Ei venninne av meg kunne hatt tittelen utviklingskonsulent.

Hun har doktorgrad i industridesign og hjelper norske selskaper med omstilling og bærekraftig utvikling gjennom gode designprosesser. Hun er gründer og har skapt sin egen arbeidsplass. Jeg vet ikke hva hun tjener, bare at i det øyeblikket hun tjente nok så ansatte hun en til. Og en til.

Det er klart hun heller kunne jobbet som helsefagarbeider eller i butikk, enn å jobbe med utvikling slik at norske bedrifter blir mer konkurransedyktige.

En jeg fikk mail fra etter en radiodebatt, skrev at han på ingen måte underkjente de som sto i førstelinje. Han var ydmyk over deres innsats, og syntes det var viktig at samfunnet synliggjør anerkjennelsen av dem som jobber i slike yrker, slik at vi bygger respekten for alle yrkesgruppers bidrag i den kontinuerlige samfunnsutviklingen.

Selv var han konsulent med hjemmekontor.

Les også: Ungdommene som er overlatt til seg selv: – Ingen lærere jeg har snakket med er fornøyd

Som alenefar var det krevende nok, særlig når han jobbet med leveranse og drift av kritiske IT-systemer innen helsesektoren. Med nye koronatiltak hadde de kort leveransetid på kritiske løsninger med ekstra behov for årvåkenhet i planlegging og gjennomføring.

Selv med, eller kanskje særlig med, hjemmekontor, ble det fort lange arbeidsdager der barn i barnehagealder skulle aktiviseres samtidig som brukervennlighet og IT-sikkerhet skulle diskuteres. Han roste offentlig sektors vilje til samarbeid, korte beslutningslinjer, effektiv kommunikasjon og tillit.

Det han skriver, gjør meg stolt av både offentlig og privat sektor i Norge, i et samarbeid mange ikke vil ha. Kanskje burde han ikke brukt sin kompetanse bygget i privat sektor på å gjøre offentlig sektor bedre, men bare vært ansatt i offentlig sektor rett fra skolen.

Men det er én yrkesgruppe i privat sektor som har kommet omdømmemessig godt ut av krisen.

Ei frisørvenninne skrev på Facebook at uten henne var verdens blondiner en utrydningstruet art. Neppe definert som samfunnskritisk, selv om det nok var flere enn Monica Mæland som satte pris på å få farget etterveksten.

Er det fordi det er et klassisk kvinnedominert, lavlønnsyrke at det er greit?

Vi er ikke tjent med å sette arbeidsfolk og yrkesgrupper opp mot hverandre. Vi er gjensidig avhengige av hverandre for å skape nye arbeidsplasser og ikke minst ha en bærekraftig privat sektor som bidrar til å finansiere våre felles offentlige tjenester. Det må gå an å takke de som nå har stått i førstelinje, uten å devaluere innsatsen til andre.

De fleste går faktisk til jobb hver dag og gjør en usynlig innsats for samfunnet.

De er renholdsmedarbeidere, konsulenter, sjåfører, eiendomsmeglere, bankansatte, butikkansatte, mellomledere, rådgivere, hudpleiere, skogsarbeidere, programmerere, rørleggere og sekretærer. Det er mulig noen av dem er overflødige og overbetalt. I et velregulert marked med en god balanse mellom offentlig og privat så pleier det å ordne seg selv.

Nå er den største utfordringen å hjelpe alle tilbake eller inn i arbeid som vever de usynlige båndene om binder oss sammen som samfunn. Er det noe vi burde ha lært under denne krisen er det at vi trenger alle.