Å tenke innafor matboksen

Jeg er tilhenger av sunne matpakker. Men kylling og ruccola til en treåring? Virkelig?

Wraps med røykelaks og eggerøre eller tex-mex-fyll. Brødskive med stekt kyllingfilet på en seng av ruccola. Det var helt sikkert ment som en inspirasjon og gode råd da bydelen min sendte ut en brosjyre med informasjon om hva barnas matpakker i barnehagen bør inneholde.

Men istedenfor å bli inspirert, ble jeg irritert.

Ikke på barnehagen. De er flinke ut fra rammebetingelsene de har, selv om det ikke er en luksusbarnehage med egen kokk som serverer fiskefileter med nydelig tilberedte grønnsaker, som vi jo leser om fra tid til annen. De som har laget matpakkebrosjyren for bydelen har sikkert også hatt de beste intensjoner. Men hvorfor må det helt nødvendige og viktige folkehelsearbeidet rettet mot familier ende opp som matpakke-shaming?

Å få barnehagebarn er en liten øyeåpner for mange av oss. Etter bekymringsløse år der man tar sine egne valg, blir man stilt overfor et offentlig system som har tydelige retningslinjer og krav for hva barna bør ha med seg hjemmefra. Det er bra, og det er riktig. Ullundertøy og Gore-Tex. Fiber, frukt og grønt.

Det kan være tidspunktet jeg så mailen. På ettermiddagen, på vei til barnehenting og middagslaging. Det kan også være mitt eget problem, at jeg ikke klarer å la det passere som dét det var ment som: En vennlig påminnelse om at barn trenger riktig energiinnhold i matpakkene sine. Men kylling og rucola til en treåring? Virkelig? Er ikke de to brødskivene klæsjet sammen med kaviar i midten bra nok?

Det er et problem at noen sender med loff og Nugatti til barna sine. Og det er ikke bra å spise dette hver dag i barnehagen. Det vet mange. De som ikke vet det, bør selvsagt få informasjon om det. Det fikk de også gjennom denne brosjyren. Veldig bra! Men jeg klarer ikke å glemme rucolaen. For det blir bare så altfor mye.

Godt folkehelsearbeid består i stor grad i å gi informasjon på en måte som får folk til å ville følge rådene. I forrige uke publiserte Aftenposten en sak bygd på en undersøkelse fra Universitetet i Oslo og NTNU om holdinger til myndighetenes folkehelsearbeid, og hvor mye det er ønskelig at staten skal gripe inn i enkeltmenneskers valg av livsstil.

Undersøkelsen viser at de som er mest skeptiske til folkehelsearbeidet, er de som lever minst sunt. Likevel er det en god andel mennesker som ønsker at myndighetene skal ta et mer aktivt grep om folkehelsa. Konklusjonen er altså: De som trenger mer kunnskap om sunt og usunt er de som er minst mottakelige for korreks fra myndighetene. Det er jo et stort problem.

Aftenposten har intervjuet flere ulike folk på gata om hva de synes. Noen i en burgersjappe og en kvinne på tur i Frognerparken. Sistnevnte uttaler helt korrekt: «Alt som får folk mer motivert, er bra. Men det må gjøres på en positiv måte.»

Spørsmålet er bare hva som er en positiv måte, og hvor grensa skal gå mellom sunt og usunt. Hjelper det med en matpakkebrosjyre, eller andre velmente råd?

Det er nærliggende å tenke at de som reagerer mest negativt på folkehelsekampanjer, gjør det fordi de har dårlig samvittighet. Dette var også folkehelseminister Sylvi Listhaug (Frp) inne på da hun tiltrådte statsrådsposten, ved å si at folk må få røyke, drikke og spise rødt kjøtt så mye de vil. Det siste folk trenger er en moralsk pekefinger, sa hun.

Det utløste debatt, selvfølgelig. 10. mai i år skrev flere framtredende ernæringsfagfolk en kronikk her i Dagsavisen der de avlivet myten om at folkehelsearbeid handler om å informere om sunt og usunt og la folk ta egne valg. Økningen i fedme og livsstilssykdommer er en global trend, påpekte de: «At opplysningsarbeid skal snu denne trenden er en utopi. I den ernæringsfaglige verden er det bred enighet om at sykdom som følge av usunt kosthold er et strukturelt problem.»

Hvis det var sånn at folkehelsekampanjer blir negativt mottatt fordi folk har dårlig samvittighet, så betyr det vel at jeg reagerte på bydelens matpakkebrosjyre fordi jeg har en underliggende dårlig matpakkesamvittighet. Men helt ærlig, jeg tror ikke det stemmer. Rucolaen ble dråpen. Etter å ha lest kronikk etter kronikk om hvorvidt barn bør få med seg yoghurt hjemmefra eller ikke, og om smoothieposer som er like ille som godteri, begynner begeret å bli litt fullt. Det gode folkehelsearbeidet skaper motstand fordi lista for hva som er sunt og ikke, legges for høyt.

I min verden var kaviarbrødskiva god nok før jeg så brosjyren. Skiva blir spist med liv og lyst hver dag. Jeg ble vel egentlig mest sint fordi det offentlige skal fortelle meg at en wrap med røykelaks eller reker er bra for barnet mitt, mens barnehagene kun er pålagt å gi ett varmt måltid i uka. Og rammevilkårene gjør det utfordrende for en del barnehager å tilby stort mer enn det. Hadde jeg sett et sterkere engasjement fra myndighetenes side for at barnet mitt skulle få sunnest og mest mulig variert mat i barnehagen, hadde jeg kanskje ikke blitt så irritert over den rucolaen.

Kanskje det er litt av svaret på hvorfor en del folk tilsynelatende reagerer negativt på ernæringsinformasjon? Dersom det var tydeligere tiltak og grep for å få folk flest til å spise sunt, utover noen instagramvennlige bilder i matbrosjyrer, så ville man kanskje reagert annerledes? Og kanskje kan man roe ned litt på kreativiteten når de gode rådene skal formidles. Prestasjonsjaget trigges lett.

Det skal ikke være vanskelig å leve sunt. Da må det heller ikke framstilles som så vanskelig. Det må tvert imot gjøres enklere. Det er livsviktig.