La meg begynne denne teksten med å beklage på forhånd. Jeg skal dessverre begi meg ut på en ganske forslitt øvelse, som jeg egentlig mener man burde være ganske tilbakeholden med. Jeg skal sammenligne noe i Norge med Donald Trump.
Forslitt øvelse? Ja, det vil jeg påstå. I Norge, som i resten av den siviliserte verden, er Trump en historisk upopulær leder, og mange ser seg tjent med å prøve å male den oransje fanden på sine motstanderes vegg. Senest denne uka, da LO-leder Peggy Hessen Følsvik sammenlignet FrP-leder Sylvi Listhaug og hennes rike onkel Stein Erik Hagen med Trump og hans velgjører Elon Musk.
Ja, klimatiltak er dyre. Hvis vi ignorerer halve regnestykket.
Andre som har fått Donald-behandlingen inkluderer nasjonalorienterte senterpartipolitikere som Emilie Enger Mehl, Trygve Slagsvold Vedum og Ola Borten Moe og Arbeiderpartiets distriktshøvding Trond Giske. Selv den blodrøde og folkekjære forfatterpolitikeren fra Rødt, Mímir Kristjánsson, har fått Trump-stempelet. Sistnevnte fikk det faktisk av tidligere nevnte Stein Erik Hagen, så her er sirkelen sluttet.
Men! Bare fordi sammenligningen dras for ofte, eller i feil tilfeller, så betyr det ikke at den ikke noen ganger kan være på sin plass.
Så hva er det vi gjør her hjemme som er så ille at jeg må ty til Trump-sammenligningen? Jo, det er rett og slett at vi ignorerer halve regnestykket.
Hva mener jeg med det? Det er kanskje enklest å forklare ved å se på Trumps begrunnelse for handelskrigen som har sendt sjokkbølger gjennom verdensøkonomien. Trump har uttalt at såkalt negativ handelsbalanse med andre land betyr at disse landene utnytter USA. Men negativ handelsbalanse betyr bare at amerikanerne kjøper flere varer fra disse landene enn vice versa. Som ikke er så rart. Amerikanerne er rike, og kjøper en del varer fra fattigere land.
Trump ser på pengene som har blitt brukt, men ikke på varene man har fått i bytte. Han ignorerer halve regnestykket.
Les også vår ferske spaltist Anna-Sabina Soggius rough-guide til et metoo-fritt organisasjons- og arbeidsliv
Tilsvarende er det når presidentens tidligere nevnte håndlanger, Elon Musk, «effektiviserer» det amerikanske statsapparatet. Han bryr seg ikke om at sparekniven hans skjærer i stykker viktige tjenester som det offentlige tilbyr, og gjør skade som kanskje ikke kan fikses. Han bryr seg heller ikke om de reelle, store kostnadene ved å gi tusenvis av ansatte sluttpakker og i enkelte tilfeller grunn til å gå til søksmål over hvordan de har mistet jobben. Han ignorerer minst halve regnestykket.
Det er lett å le av disse tingene når det er Trump og Musk som gjør dem. Men vi gjør det selv. Og ingen steder i norsk politikk ignorerer vi halve regnestykket så mye som når vi diskuterer klimaendringer og klimatiltak.
Du har kanskje hørt at klimatiltak er dyre? Altfor dyre! Faktisk så dyre at de må vike for opprusting og beredskapssatsing, hvis man skal høre på enkelte. Og ja, klimatiltak er dyre. Hvis vi ignorerer halve regnestykket.
Vi vet nemlig en del om hvor dyrt det er å ikke gjøre klimatiltak også. Vi vet at klimaendringene vil gi, og for så vidt allerede gir oss, mer ekstremvær, sterkere og hyppigere flommer, mer intenst nedbør og kraftigere vinder. Alle disse tingene medfører ekte kostnader i kroner og øre. For samfunnet, og for deg som forsikringstaker.
Les også: Den nye paven kommer fra USA. Det er trolig det eneste han deler med Donald Trump
Disse kostnadene kan potensielt bli enorme. En rapport fra Boston Consulting Group (en gjeng som for øvrig neppe kan sies å være helt Generasjon Greta Thunberg) hevder at klimaendringene kan koste verden så mye som én tredjedel av global BNP. Dette århundret! Den samme rapporten hevder også vi kan unngå mesteparten av den økonomiske skaden ved å investere i underkant av to prosent av den samme globale BNP-en. Jeg kan høre innvendingene nå. TO PROSENT?! Det er jo kjempemye penger. Og det er det, også.
Hvis man ignorerer halve regnestykket. Å investere to prosent for å slippe å tape en tredjedel er faktisk ganske bra business. Og det er før vi regner med alle de menneskelige kostnadene vi også unngår.
Så, hvis klimatiltak faktisk er gode investeringer, hvorfor snakker vi ikke om dem sånn? Hvorfor ignorerer vi stadig halve regnestykket?
Litt av skylda må media få. De skriver gjerne saker om skianlegg som taper millioner på å ikke kunne holde åpent, men setter ikke snømangelen i sammenheng med klimaendringene. De lar gjerne politikere snakke om hvor dyrt det er med klimatiltak, men utfordrer dem sjeldent på hvor dyrt det er med klimaendringer. Selv om de samme politikerne gjerne hevder at klima er viktig.
Dessverre for oss alle kommer det et tidspunkt der halvparten av regnestykket ikke kan ignoreres lenger. Regningen kommer uansett, og det er opp til oss hvor stor den skal være. Vi kan begrense tapene. Hvis vi slutter å oppføre oss som Donald Trump.
