Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Spor av satire kan forekomme.
I disse dager, nå som vi snart er midt i det vi kan kalle «Melodi Grand Prix-sesongen», er det lett å bli sur på svenskene. En ting er at Sverige veldig ofte er favoritter til å vinne (sånt er jo irriterende i seg selv). En annen er at de svenske MGP-kommentatorene gjerne ler av og håner det norske bidraget som de ofte syns er «mycket tråkig». Og syns de vår låt er bra, hevder de gjerne at det er fordi at den norske artisten hermer etter en eller annen tidligere svensk MGP-artist (som vi ikke har hørt om en gang). Ja: Jeg er ikke bedre enn at jeg ofte irriterer meg grønn over Sverige i mai.
Les også: Vil du værra me mæ hjem i natt?
Samtidig er vi jo også midt i en tid vi kan kalle «hurra, vi er et fritt land!»-sesongen. Vi har markert at det er 80 år siden frigjøringen i 1945, og om en uke er det som vanlig storstilt 17. mai-feiring i alle gater. Men la oss si at vi spoler 80 år tilbake, til krigen og alt det der: Det er da jeg tenker: Hva i all verden skulle vi gjort uten Sverige?
For det første: Hvor skulle vi flyktet, om ikke til Sverige? Nabolandet vårt har fått mye tyn for måten de håndterte nøytraliteten sin på under krigen. Men nøytraliteten betydde jo også at norske kvinner, menn og barn i livsfare hadde en frihavn når de måtte rømme fra nazidiktaturet. Over 50.000 nordmenn var flyktninger i Sverige under krigen. Norske jøder, motstandsfolk og barnefamilier fant trygghet på den andre siden av grensen, og ble tatt imot der.
Sverige gjorde en stor humanitær innsats under krigen. Matpakker fra det svenske Røde Kors holdt liv i min oldemor og andre norske kvinner i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, og det var svenske Folke Bernadottes hvite busser som reddet dem ut derfra i april 1945.
– Jeg fryser ennå på ryggen når jeg tenker på synet av de hvite bussene, sa Ravensbrück-fangen Magnhild Bråthen i et tidligere intervju med Dagsavisen. Hun la til:
– Jeg kommer heller aldri til å glemme da vi gikk inn i bussen, og den svenske sjåføren hilste oss med et vennlig «gomorron!» Det ordet var som vakker sang i min ører.
Les også: Ny LO-leder: – Jeg har som mål å samle rødgrønn side
Ja, den blide, svenske morgenhilsenen var nok en stor kontrast til de skjellsordene de hadde blitt møtt med av brutale, tyske vakter. Ordet «gomorron!» ble rett og slett lyden av frihet. Og da min oldemor var på vei hjem til Norge, fikk hun først pleie og omsorg et sted i Sverige.
Oldemor var nok fan av Sverige. Men nå har det tross alt gått 80 år, og MGP-sesongen står for døra. Dessverre kan jeg ikke utelukke at jeg kan bli sur på svenskene i år også. Jeg kjenner det på meg allerede nå.
