Torsdag trykket Stortinget på pauseknappen i grevens tid i prosessen med å vedta en omfattende og inngripende kriselov, som definerer at regjeringen får vidtrekkende makt på bekostning av Stortinget i krisetid. Ifølge forslaget vil regjeringen få makt til å kunne beordre innbyggere til ulike arbeidsoppgaver i krig eller krise, i langt større grad enn i dag.
At stortingsflertallet brukte så lang tid på å se det problematiske i lovens innhold er bekymringsverdig, ettersom den i dagens form burde vært stoppet for lenge siden. Men det er en annen diskusjon enn den jeg vil gå inn i her.
Fullmaktslover bør så langt det lar seg gjøre ikke være generelle, men vedtas som midlertidige maktforskyvninger.
Behovet for en kriselov som sikrer at regjeringen kan handle raskt, der Stortinget (som er den egentlige beslutningstakeren over lover og statsbudsjett) i sin natur handler langsommere, er forståelig. Det er heller ikke lenge siden Stortinget ga regjeringen fullmakter til å ta over beslutningsmakt som egentlig skal ligge til Stortinget – den eneste statsmakten som er direkte valgt av folket.
Første gang «fullmaktsloven», eller «koronaloven» som den også var kjent som, ble foreslått, var en snau uke etter nedstengningen av Norge 12. mars 2020. Solberg-regjeringen foreslo da å vedta en lov med den begrunnelse at regjeringen måtte kunne ta beslutninger raskt. Etter store protester, fra blant annet jussprofessor ved UiO, Hans Olav Graver, ble regjeringens opprinnelige forslag endret. Fullmaktene som ble gitt til regjeringen etter vedtak i Stortinget, var langt mer midlertidig enn i førsteutkastet.
Nettopp her ligger fullmaktslovers første fallgruve: fullmaktslover bør så langt det lar seg gjøre ikke være generelle, men vedtas som midlertidige maktforskyvninger mellom Stortinget og regjeringen. Og dermed ikke generelt åpne for at en fremtidig regjering kan karre til seg mer makt i en situasjon som de selv definerer grensene av.
Les også: Kollektiv kollaps på Stortinget
Som Carl I. Hagen presist kommenterte fra talerstolen under debatten om en mer permanent pandemihåndteringslov i 2023: «Når Stortinget gir en midlertidig fullmakt, er Stortinget involvert i vurderingen om situasjonen er slik at det er nødvendig med en hjemmel for å stenge ned samfunnet». Det er ikke tilfellet når fullmakter vedtas som permanente lover som regjeringen kan ta i bruk etter egne definisjoner.
En andre fare med et slikt lovforslag handler om hvem som skal kunne bruke den. Dagens regjering har respekt for frihet og menneskerettigheter, og jeg er trygg på at loven ikke ville blitt unødig misbrukt. Men denne loven vil også gjelde for fremtidige regjeringer, uavhengig av farge, bakgrunn og syn på menneskerettigheter og individets frihet.
Les også Dagsavisens ferske spaltist Eivind Trædal om en ny vår for woke
For det tredje beveger regjeringens kriselov seg også innholdsmessig i skummelt farvann. Loven er ikke inngripende i folks liv i dag, ettersom vi lever i fredelige, om enn urolige tider. Denne loven gjelder for krisetid. Men da kan den derimot bli svært inngripende. Og midt i en krise er det gjerne for sent å snu, selv om regjeringen tviholder på at Stortinget formelt sitter med makten om å gripe inn i regjeringens beslutninger. Bare tanken på at min lille familie skal kunne beordres til øst og vest i krigstid – ikke på grunn av egen pliktfølelse, men fordi staten med loven i hånd kan beordre oss til det, får det til å gå kaldt nedover ryggen. Ikke bare skal vi potensielt fratas tryggheten, men også all frihet.
En av verdens ledende intellektuelle, Timothy Snyder, har nylig utgitt boka «Om Frihet», hvor han blant annet siterer fra et møte han hadde med Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, like etter Russlands fullskala angrep på landet: «Berøvelse av frihet er utrygghet, utrygghet er berøvelse av frihet», sa Zelenskyj fra der han satt bak skrivebordet sitt som leder av et land i krig. Hvis krigen sprer seg til Norge, vil det også her hjemme være behov for å tenke på både frihet og trygghet.
La oss ha med begge disse hensynene når vi utformer lovverket som skal forberede oss på det verste. Og ikke glemme at trygghet også krever frihet.
