Etter nok en amerikansk valgkamp der analysene har vært preget mer av håp enn noe annet, så er det på tide å realitetsorientere oss mot den verden vi faktisk lever i. USA er viktig for Europa. For viktig. Men det kan ikke være slik at vi hvert fjerde år sitter klistret til valgsendingene fra et land som riktignok står oss nært, både som alliert og samarbeidspartner, og biter negler over hvem som vinner.
Norge er det eneste NATO-landet som grenser mot Russland uten å være med i EU.
Beskjeden fra amerikanske velgere kunne ikke vært tydeligere – de er drittlei av å betale for Europas manglende prioriteringer. Det er på tide at vi evner å vinne våre egne kriger, sørge for vår egen sikkerhet og føre en økonomisk politikk som bidrar til bærekraftig konkurransekraft. Det skulle da også bare mangle. I en tid der handelskriger, regionalisering, proteksjonisme og konflikter er den nye normalen, må vi finne sammen. Trump ser dessuten ut til å ha vunnet flertall i både Senatet og Kongressen. Det betyr en effektiv administrasjon uten friksjon.
Det alene burde vekke en ny debatt om Norges forhold til EU.
Les også: EU blir avhengig av Trump for å skaffe nok energi
Det amerikanske valget vil gjøre Norge mer avhengig av EØS-avtalen for å sikre våre interesser. Donald Trump har lovet å gjøre USA til en løve blant lam gjennom blant annet handelskrig og tollbarrierer. Norge havnet i kryssilden mellom USA, Kina og EU forrige gang Trump var president, og vi vil gjøre det igjen. Hvis vi ikke sitter rundt bordet når europeiske løsninger diskuteres, så er det våre interesser som står på menyen.
På lørdag er det 25 år siden Berlin-muren falt, symbolet på et splittet Europa revet mellom øst og vest. Vanlige folk som ønsket frihet og fellesskap gikk løs på muren som skilte dem med hammer, hakke og sine bare hender. I kjølvannet av Berlin-murens fall så vi Sovjetunionens oppløsning, og ut av kommunismens skygger vokste det fram skjøre demokratier i øst som etter hvert ble innlemmet i det som hadde vært det frie, åpne og markedsvennlige Vest-Europa.
Les også: Harris betalte prisen for Biden, skriver Lars West Johnsen
Selvsagt var det ikke problemfritt, og er det fortsatt ikke. Det tar tid å snu det mer enn femti år med autoritære diktaturer klarte å bryte ned. Men vi så en historisk oppblomstring av demokratier, økonomisk vekst og forbedring av folks levevilkår de første tiårene, før det bremset opp. At vi ikke gjorde alt riktig, betyr ikke at alt var feil. Det betyr bare at vi kan gjøre dette bedre sammen. Ikke bare kan. Vi må.
Det viktigste vi kan gjøre nå i månedene opp til presidentskiftet i USA, er å sikre nok støtte til Ukraina slik at ukrainerne ikke bare unngår å tape, men faktisk kan vinne. Den største trusselen mot Norge og Europa er et aggressivt Russland som ikke respekterer demokratiske lands suverenitet og som ikke vil stoppe med Ukraina om vi lar Putin vinne. Det er ikke Russlands brutale fremferd som skal tegne opp nye grenser i Europa. Erfaringen fra annekteringen av Krim i 2014 viser at Putin ikke stopper med mindre han blir stoppet.
I verden i dag gir det lite mening å snakke om nasjonal selvråderett når vår egen eksistens og vårt handlingsrom er helt avhengig av og integrert inn i samarbeid med andre land. Det er ikke uten grunn at Ukraina har søkt om medlemskap i EU, og det er ikke for å tape sjølråderett, for å si det sånn. Det er snarere for å sikre selvstendighet og økt handlingsrom i samspill med andre. Vi har også et felles ansvar for å løse problemer som nasjonalstatene ikke kan løse alene. Krig, klima og korona krever samhandling, evne og vilje til å løfte i fellesskap.
Les også: Høyre er ute og ror, ifølge Kjell Werner
De største utfordringene EU har i dag er på områder man valgte å definere som nasjonale interesser den gang det indre markedet ble opprettet. Energispørsmål, telekommunikasjon og finansielle tjenester ble holdt utenfor unionen. Tretti år senere anerkjenner EU at dette var en tabbe, og er nå i ferd med å utarbeide politikk og tiltak for et krafttak også på disse områdene. Det er særlig på slike områder USA henter sin konkurransekraft. Det kan vi lære av.
Om vi skal dra noe positivt ut av det amerikanske valgresultatet, så er det at Trump vil fungere som en katalysator på allerede eksisterende prosesser internt i EU for å forsterke forsvar, sikkerhet og bærekraftig konkurransekraft. Samtidig planlegger EU for en intern omstrukturering for å forberede en ny utvidelse av rent sikkerhetspolitiske grunner.
Og mens vi fulgte valget i USA, valgte EU sin nye kommissær for energi, danske Dan Jørgensen. Han vil aktivt bidra til å utforme EUs energipolitikk for økt konkurransekraft, og har omstilling fra russisk – men også norsk – gass som prioritert område. Norge vil på sikt miste vår betydning som garantist for europeisk energisikkerhet, samtidig som vi står utenfor når EU utformer det Europa vi uløselig er knyttet til.
Norge er det eneste NATO-landet som grenser mot Russland uten å være med i EU. EU er i ferd med å redefinere sin plass i verden, og USA virker som en katalysator for nødvendige endringer. Selv om USA vil være en viktig alliert og samarbeidspartner, så er det på tide at vi tar plass rundt bordet i vårt viktigste politiske fellesskap, nemlig EU.
