Presidentvalget i Venezuela den 28. juli kunne blitt beviset på at et autoritært regime kan overvinnes dersom opposisjonen står samlet og hele folket slutter opp om demokratiet.
Isteden opplevde venezuelanerne at de ble utsatt for kanskje historiens best dokumenterte valgrøveri. President Nicolás Maduro nektet å anerkjenne valgnederlaget, og angrep alle som hevdet han hadde tapt. Det har rammet alt fra Elon Musk til Chiles sosialistpresident og Venezuelas kommunistparti, og ikke minst fattigfolk i Venezuela som tidligere var regimets kjernetropper.
Likevel gir reaksjonene i etterkant av valget et visst håp. Det har lenge vært åpenbart at autoritære krefter er på fremmarsj i verden. Russland og Kina har økende innflytelse i «det globale sør». Vestens troverdighet som demokrati- og menneskerettighetsforkjemper svekkes av hver bombe som faller i Gaza, og hvert fremskritt for ytre høyre. Men lærdommen fra Venezuela, er at forsvarerne for demokratiet finnes både i nord og i sør, og til høyre og venstre. De kreftene må styrkes i tiden som kommer, og Norge må spille en tydelig rolle.
Opposisjonen blir kalt fascister, satanister og det som verre er
Grunnen til at valgrøveriet i Venezuela ble så godt dokumentert er både Venezuelas valgopptelling-system, internasjonal valgobservasjon og tilrettelegging, og Venezuelas utrettelige opposisjon. Tellesystemet er elektronisk og alle stemmene fra et valglokale overføres til det regjeringskontrollerte nasjonale valgrådet ved slutten av valgdagen. Samtidig skrives det ut protokoller som gis til valgvitner i lokalet. Opposisjonen hadde mobilisert 90.000 valgvitner. Men kort tid etter at overføringen begynte, stoppet systemet. Noen timer senere annonserte valgrådet at Nicolás Maduro hadde fått 51,2 prosent av stemmene, mens opposisjonskandidaten, Edmundo Gonzáles, hadde fått 44,2 prosent. Hjemmesiden til valgrådet var stengt, og ingen ytterligere detaljer ble gitt, angivelig på grunn av et hackerangrep fra Nord-Makedonia. Men ved hjelp av papirprotokollene har opposisjonen rekonstruert valgresultatene, og vist at González vant med 67 prosent av stemmene. Carter senteret og FNs ekspertpanel, som observerte valget, kom med knusende kritikk mot gjennomføringen.
Istedenfor å vise frem detaljerte valgresultat, angrep myndighetene sine kritikere. 1416 er nå bekreftet arrestert etter dør-til-dør kampanjer og kidnappinger på åpen gate, mens 22 er bekreftet drept. Opposisjonen blir kalt fascister, satanister og det som verre er.
Les også: Putin lovet dem en tre dagers spesialoperasjon. De har fått over 900 dager med krig, skriver Lars West Johnsen
Maduro fikk raskt gratulasjoner fra Vladimir Putin og Xi-Jinping, samt Cuba, Iran, Nicaragua og en håndfull andre allierte. Men fra nabolandene har det derimot kommet krav om å få se valgprotokollene, også fra de som for tiden har en venstreorientert regjering. Chiles sosialistpresident gikk lenger, og nektet å anerkjenne valget. Brasil, Colombia og Mexico gikk sammen for å forhandle om en løsning, uten å anerkjenne Maduro som valgvinner, til tross for både lange diplomatiske tradisjoner i Latin-Amerika for ikke-innblanding i nabolands indre anliggender, og en beklagelig sedvane med å være tøffere i demokratikritikken mot ideologiske motstandere enn allierte.
Brasils president Lula gikk så langt som å si at Venezuela har et «avskyelig regime med tydelige autoritære trekk». Senere kom Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) med en enstemmig uttalelse som fordømte volden mot opposisjonen og gjentok kravet om å få se valgprotokollene. En liknende uttalelse kom fra 22 land i Europa og Amerika, inkludert USA, samt EU. Maduro har så langt svart med mer vold, samt å vise til at stemmene nå skal gjennomgås av landets regjeringskontrollerte høyesterett.
Støtten til opposisjonen har også kommet fra mindre demokratiske krefter. Trump har for lengst omfavnet den mest høyreorienterte delen av Venezuelas opposisjon, og ynder å bruke Venezuela som et eksempel på hvor forfeilet sosialismen er. Det samme har Elon Musk og El Salvador’s Nayib Bukele gjort. Begge er åpenbart mer opptatt av sin egen makt enn folkestyre.
Les også: Trond Giske gjør comeback på den nasjonale maktscenen – enda mer grasrot enn før, skriver Jo Moen Bredeveien
Det må ikke få oss til å miste av syne det venezuelanske folkets imponerende innsats for å redde demokratiet. Det åpenbare valgfusket har samlet en mangfoldig og ofte splittet opposisjon. Etter uker med trusler og fengslinger, gikk tusenvis ut i gatene nå på søndag i protest mot Maduro. Vi må heller ikke glemme at også USA i dette tilfellet har spilt en tilbaketrukket rolle på lag med regionale demokratiske krefter. I Amerika er en løsning på Venezuela-problemet uunnværlig for å demme opp for nye bølger av venezuelanske migranter, og enda dypere geopolitiske konflikter mellom USA, Kina og Russland. Men det er også uunnværlig for å gjenreise den regionale enigheten om demokratiet som ble etablert i etterkant av de brutale diktaturene på 1960-, 70-, og 80-tallet.
Norge har spilt en rolle i kulissene som en «nøytral tilrettelegger» for forhandlinger i Venezuela. Nå er det på tide at kritikken av normbrudd blir tydeligere kommunisert. Norge har turt å være tydelig i Gaza. Nå må vi tone flagg i Venezuela. For demokrati, folkerett og menneskerettigheter som styrende prinsipp.
