Fredag begynner fotball-EM. Det blir nok noen kamper foran TV-en, men ikke uten den nagende følelsen som alltid er der når jeg ser internasjonal toppfotball. Hva er det som har skjedd med fotballen min?
Eller som den svenske journalisten Simon Bank, en av Skandinavias beste fotballpenner, spør i tittelen på sin ferske bok: «Vem dödade min fotboll?».
Den samme gjengen lot Vladimir Putin arrangere VM i 2018 uten å mukke.
Bank er, som meg og mange andre som er fremmedgjort overfor den moderne fotballen, en ekte fanatiker. Lite gir oss like stor glede som et sugende løp fra midtbanen, marokkanske tribunesanger med politisk brodd eller havet av bengalske lys i Beograd-derbyet. Det må i så fall være stoltheten i barnas øyne når de klarer noe nytt med ballen, når fotballens magi trenger enda dypere inn i dem.
Vi vokste opp med fotballen, som spillere og som publikum. Nå er mange av oss trenere i barneidretten, og fortsatt publikum.
Les også: Vi venter og venter. Kuttes renta snart?
Fotball som breddeidrett er på mange vis den samme som før. Den skaper samhold og gode verdier. Lagånd, samarbeid, å være og spille sammen – jeg våger nesten å kalle det sosialisme. Vi vinner og taper som et lag, og vi er som best når vi dyrker hverandres styrker. Noen dribler, andre sentrer, noen skyter hardest og av og til redder keeperen hele laget.
Men hva er det vi ser på når vi ser fotball på det høyeste nivået? Hvorfor kjenner jeg på en konstant følelse av tap når de store stjernene viser fram ferdigheter vi andre bare kan drømme om?
Dette spørsmålet forsøker Simon Bank å besvare. Han er ikke den første som tar diskusjonen, dette er snarere en egen sjanger. Her hjemme skrev Klassekampen-journalist Eirik Grasaas-Stavenes en bok langs de samme linjene tidligere i år. Hvorfor blir vi sittende der, på stadig dyrere seter eller med våre stadig dyrere TV-abonnementer, om det fyller oss med sorg?
Les også: Suksess på israelsk
Det korte – og lange – svaret er vel at vi ikke har noe valg. Vi elsker fotball. Og det vet kyniske krefter å benytte seg av.
Bank begynner sin søken etter fotballens bødler på det stedet der mange av oss forlot landslagsfotballen sist: På Lusail Stadium i Doha i Qatar, der Lionel Messi og Argentina jubler ute på det grønne gresset etter å ha beseiret Frankrike i finalen.
Scenen er absurd nok i seg selv. Historien om hvordan VM, den viktigste turneringen i verdens største idrett, ble lagt til Qatar er en historie om sportsvasking, korrupsjon, grådighet og enda sterkere ord.
Da grasrota i norsk fotball forsøkte å organisere en boikott av VM i Qatar, kom svaret i form av et mantra: Vi må skille idrett og politikk. Det er en vond munnfull når ordene ytres av den samme gjengen som lot Vladimir Putin arrangere VM i 2018 uten å mukke.
Bank forteller om livet på vip-tribunen under VM-finalen. Der er Frankrikes president Emmanuel Macron til stede for å sole seg i glansen av det franske landslaget – og for å styrke båndene mellom oljestaten Qatar, som blant annet eier fotballklubben Paris Saint-Germain, og Frankrike. Ungarns statsminister Viktor Orban er på plass, og snakker varmt om hvordan «Qatar har stått opp mot alle former av politisk innflytelse på fotballen».
Paul Kagame, president i lutfattige Rwanda som sponser blant annet britiske Arsenal, der vår norske stjerne Martin Ødegaard er kaptein, med store summer, er her. Donalds Trumps svigersønn Jared Kushner, som har tette forretningsforbindelser med det statlige qatarske investeringsfondet, er på plass. Og den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan, og riking, eksentriker og ytre høyre-venn Elon Musk.
Det er også russiske TV-personligheter (av den typen som er ansatt i kanaler der eksperter diskuterer hvordan en russisk invasjon av svenske Gotland kan gå for seg) og Fifa-presidenten Gianni Infantino. Han ble belønnet med Russlands vennskapsmedalje av Vladimir Putin etter VM i 2018 – en medalje Infantino nekter å frasi seg.
Noen har drept fotballen vår, og vi lot det skje.
Krigsherrer, korrupte herrer, oljens herrer. Kort sagt: Et knippe av mennene som styrer verden mot avgrunnen er på plass for å feire fotballen – uten å blande inn politikk, selvsagt.
Denne hvem var hvem på vip-tribunen på det flunkende fotballstadionet i splitter nye Lusail City, der det var ørken for et lite tiår siden, er en god beskrivelse av moderne fotball. Legg til oligarker og stater som eier klubber, superlag som bare vinner og vinner samtidig som de står midt i en rettsprosess anklaget for å ha jukset til seg fordeler, penger som blir igjen på toppen og skinndemokratiske idrettsorganer, og bildet er akkurat passe stygt.
Det er spillere som nekter å uttale seg om det de er med på av sportsvasking og uendelig forbruk og private flyreiser (norske Erling Braut Haaland er 23 år gammel og eier sitt eget fly) fordi «idrett og politikk», du vet. Den veganske, klimaengasjerte høyrebacken Héctor Bellerin er et hederlig unntak. Han oppsummerer sin stand slik: «Vi er ikke lenger menneskelige. En bil er ikke nok, vi må ha ti. Fotballspillere fjerner seg lenger fra fansen og fremmedgjøres mer fra resten av samfunnet for hver dag som går».
Det kunne like gjerne vært en beskrivelse av toppfotballen i sin helhet.
Les også: Jonas Bals om en antifascistisk helt for vår tid
Noen har drept fotballen vår, og vi lot det skje. Simon Bank gir seg likevel ikke med å beskrive de siste 20–30 årenes stadig raskere spiral mot bunnen. Han avslutter med et slags manifest for å forbedre fotballen, basert på tanken om at en annen fotball er mulig. For sa ikke fotballfolket høylytt nei til planene om en lukket superliga, der bare de aller beste og rikeste skulle få være med å leke? Supporteropprøret som rystet de store klubbene og fikk dem til å trekke ideen om denne superligaen for tre år siden, er blitt kalt «den første masseprotesten mot nyliberalismen». Det må da være noe å bygge videre på?
Jeg henger bare så vidt med på den tanken, merker jeg. Jeg har trukket meg tilbake.
Tilbake til norsk fotball, som spilles et stykke unna stjernelyset fra de største arenaene. Men aller mest trekker jeg meg tilbake til barna og ballen, og drømmer om det som kunne vært.
Jeg kommer til å se EM-kamper. Men det gir meg ikke noe i nærheten av den gleden det gir å leke ball med barna. Det ene er noe av det mest meningsfulle jeg vet. Det andre kjennes stadig mer meningsløst.
Les flere tekster av Jo Moen Bredeveien
Kommentar: Hvis EU-valget var en seier for demokratiet, vil jeg helst slippe å se hvordan et nederlag ser ut (+)
