Dette er Dagsavisens innfallspalte. Spor av satire kan forekomme.
Jeg har fått et fått avhengighetsproblem. Jeg hadde virkelig ikke trodd det skulle skje meg. Jeg har lest litt om avhengighetsproblematikk nå, for å finne ut hvor hardt jeg er rammet, og det ser ut som om de lærde strides om årsakene. Kanskje er vi genetisk disponerte, kanskje er det kulturbestemt, kanskje er det sosiale, psykiske eller økonomiske problemer. Men jeg vet i alle fall når min besettelse startet.
En dag på 90-tallet sa min venn at det hadde begynt en ny serie på TV som han trodde var noe for meg. Den het visst «Friends» eller noe sånt. Fra da av ble jeg straks på fornavn med Ross, Rachel, Phoebe, Monica, Chandler og Joey. Jeg fulgte alle 10 sesongene, helt til den sluttet å gå i 2004. Da kjøpte jeg hele serien på DVD. Jeg så gjerne «Friends»-repriser hvis de dukket opp på TV, selv om jeg kunne nærmest hver replikk utenat. Og nå kan jeg strømme «Friends» så mye jeg vil.
Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din
Kanskje avhengighet starter der: Fri tilgang til stoffet. Samtidig har jeg i perioder greid å holde meg friendsfri. Jeg tror en ny runde med tung avhengighet begynte da Matthew «Chandler» Perry plutselig til min sorg døde i fjor høst.
Det jeg tror vi i den opprinnelige «Friends»-generasjonen egentlig sørger over, er at en epoke i livet plutselig er så veldig over. 30 år med «Friends», liksom! Som en slags gest til den avøde Matthew Perry, begynte jeg å se «Friends» igjen. Der var jo den sarkastiske, usikre Chandler fortsatt spill levende.
Så jeg er nok kanskje bare inne i en sørgeperiode, som tar slutt når jeg har rundet sesong 10 enda en gang. Men jeg er likevel litt bekymret. Jeg har måttet innføre tiltak: Ikke mer enn to «Friends»-episoder per dag. Jeg har flere ganger glemt å gå av trikken fordi jeg har vært så opptatt av å se «Friends»-snutter i Facebook-feeden min. Jeg merker også at jeg litt for ofte tyr til «Friends»-referanser nesten uansett hva temaet gjelder. «Det der minner meg om den gangen Joey sa til Phoebe …», begynner jeg, selv til folk som ikke er medavhengige friendsere. Da blir det jo bare rart.
Les også: Derfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene (+)
Faktisk får jeg opp en «Friends»-referanse akkurat nå: Jeg har begynt å minne om Phoebes gærne fødselslege i sesong fem, han som på upassende tidspunkter ikke greide å la være å snakke om sitt favorittshow fra 1970-tallet, «Happy Days». Han lot til å tro at særlig karakteren «Fonzie» var virkelig. Så: Tror jeg at Ross og gjengen er virkelige personer?
Nei. Jeg gjør vel ikke det. Ikke ennå. Men jeg har dessverre grunn til å tro at denne Chandler-sørgeperiode-avhengigheten ikke kommer til å gi seg når jeg har rundet sesong 10. Jeg tror dette fortsetter. Kanskje helt til jeg blir 90 år og sitter på et rom i et hyggelig sykehjem, og min primærkontakt blant personalet serverer meg ettermiddagskaffe. Når hun spør: «Er det noe du vil se på?» svarer jeg sikkert: «Ja, kan du ikke sette på den «Friends»-episoden der alle finner ut om Monica og Chandler? Vi tar den først.»
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om