Helt siden krigen startet, har vi trodd at verre kan det ikke bli. Men det er det. Hele tiden. Med helt utålelige, palestinske skjebner. Bare en av så altfor mange er seks år gamle Hind Rajab. I uendelige minutter satt hun i en utbombet bil med døde slektninger og tryglet om hjelp før israelske styrker drepte henne også. Enkeltskjebner som lille Hind illustrerer brutaliteten i denne krigen der nær halvparten av nå rundt 30.000 drepte er barn.
Selv en garvet utenriksjournalist, som gjennom et langt liv har opplevd altfor mange kriger og konflikter på nært hold, sitter med tårer i øynene.
Jeg har fordømt antisemittisme over alt hvor den stygge hoven stikkes fram
Dette handler ikke først og fremst om krig mot Hamas, og har heller aldri gjort det. Israelske ledere utnytter et påskudd som de lenge har ventet på, til å sette i gang for fullt med sin etniske rensing. Målet er en jødisk stat fra Jordan-elven til Middelhavet, og med en så liten og underkuet palestinsk befolkning at den lett lar seg kontrollere. Dette er godt beskrevet i den israelske historikeren Ilhan Papes bok «The Ethnic Cleansing of Palestine» og i Odd Karsten Tveits bok «Palestina, Israels ran, vårt svik».
På Facebook er det delt et tankevekkende innlegg: «Tenk om en muslimsk stat hadde stengt to millioner jøder inne i en konsentrasjonsleir, halvparten barn, fratatt dem vann, mat og strøm, bombet dem i fillebiter og åpent ignorert FNs folkemordanklager». Vi vet svaret. Ikke noe annet land ville få ture fram på denne måte mens en handlingslammet omverden bare nøyer seg med virkningsløse protester som trygt kan ignoreres. Overfor Serbia og i Libya skulle det svært mye mindre til før det ble satt i gang såkalt humanitær intervensjon.
Les også: Nei, kritikk av Israels krig er ikke jødehat. Kritikk av Israel er det motsatte av hat.
Som tidligere journalist og redaktør har jeg i alle år forsvart Israels rett til å leve. Jeg har fordømt antisemittisme overalt hvor den stygge hoven stikkes fram. Derfor er det så trist å se hvordan antisemittisme igjen er på frammarsj verden over. Det er ikke Israels sivile befolkning som fører denne krigen. Og det er slett ikke jødene bosatt utenfor Israel. Ansvaret ligger hos israelske ledere. Men ved stadig å påberope seg antisemittisme når de møter berettiget kritikk, undergraver de mer enn noen dette begrepet. Ingen har gjort mer for å spre antisemittisme enn de nåværende israelske lederne med sin etniske rensing og sitt folkemord.
Og ja. Denne krigen handler i stor grad om rasisme. Men det er den rasismen Israel nå utviser, rettet mot palestinerne. Uten en slik dehumanisering ville det vært umulig for noen å godta at mer enn 13.000 barn brutalt er blitt drept, og at alle barn i Gaza sultes ut og skremmes på en måte som vil etterlate alvorlige og varige skader. Israelske ledere og militære skaper et hat som sammen med manglende framtidshåp, vil sikre rekrutteringen til militante motstandsbevegelser for lang, lang tid framover.
Det brutale angrepet Hamas gjennomførte 7. oktober, som må fordømmes på det sterkeste, skapte et nasjonalt traume. Dette har åpenbart ført til at mange israelere ikke makter å ta inn over seg det folkemordet som nå blir gjennomført i Gaza. Samtidig ble dette også et påskudd for israelske bosettere på Vestbredden til å trappe opp terroren mot sine palestinske naboer. Målet er igjen tydelig for alle som vil se: etnisk rensing. De rundt 800.000 bosetterne, mange av dem tungt bevæpnet, er et sterkt hinder for tostatsløsningen og etableringen av en levedyktig palestinsk stat, noe verdenssamfunnet standhaftig fortsetter å tro er mulig.
Israels såkalte venner påberoper seg å forsvare det de kaller Midtøstens eneste demokrati. Men apartheidstaten Israel er ikke noe demokrati. Tvert om er det et land der deler av innbyggerne stemples som andreklasses borgere og jøder gis fortrinnsrett. Apartheid er klart formulert i Nasjonalstatsloven fra 18. juli 2018, og som fastslår jødisk overherredømme over muslimer og kristne. At evangelisk kristne verden over kan lukke øynene for denne behandlingen av sine trosfeller, er for meg kilde til stor forundring.
Les også: Det ble påstått at de tyske nazistene nærmest var en kopi av de svenske sosialdemokratene
Det forundrer også at israelske ledere ikke ser hvilken enorm skade de er i ferd med å påføre sitt eget land. Når det ropes på boikott, når israelske varer er blitt et fy-fy, når det kreves utestengelse fra melodifestivalen, forteller det om et land som av sine politiske ledere og militære er i ferd med å bli gjort til en internasjonal paria. Det er et stempel ikke noe land kan leve med i lengden.
For at skaden ikke skal bli større, haster det virkelig med å få en slutt på krigen. Det haster med å få inn nok nødhjelp. Det haster med å få til en gjenoppbygging av det sivile samfunnet i Gaza. Her må også Israel bidra, selv om det nok er mer sannsynlig at den oppgaven blir forsøkt dyttet over på omverdenen. Forbryterne toer igjen sine hender.
