Hun gikk smilende rett mot venninnen min og meg med utstrakt hånd, og i det vi hilste spurte hun om jeg bodde der. Da jeg sa at jeg akkurat hadde flyttet, sloknet smilet, hånden glapp, og hun gikk videre for å møte lokale folk hun kunne ta bilde med. Jeg sto noe betuttet tilbake, og lurte på hva som egentlig skjedde.
Vi følger vel alle med på makta i disse dager, både den som ruller over TV-skjermene hver søndag, og den som utøves i nåtiden. Etter å ha sett de første episodene av dramaserien basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse, gjorde jeg som så mange andre og gikk i bokhyllene for å finne frem de gamle bøkene skrevet om den tiden. Jeg leser Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigenes bok med tittelen «Makt og mannefall», historien om Gro Harlem Brundtland.
Har du lest en politisk selvbiografi der ikke hovedpersonen kommer ut i et bedre lys enn hens egen samtid var villig til å beskrive?
For en pageturner den er. Mye mer spennende enn dramaserien, og ikke minst langt mer dramatisk enn det den dårlige hukommelsen serieskaperne baserer sin fremstilling på. Ja da, jeg vet jeg kommer sent til bordet, men da boka kom ut i 1992 var jeg bare middels interessert i Arbeiderpartiets historie, til tross for at jeg da hadde blitt politisk aktiv. Men samfunnsendringene og det politiske skiftet, både i og utenfor partiene, er jo en del av vår felles historie, og bilder i svarthvitt med menn som holder lange innlegg i paneldebatter flimrer i hodet mens jeg leser. Dette motivet hjemsøker meg for så vidt foran meg i enkelte møter i disse dager også, men nok om det. Det kan være min egen dårlige hukommelse som spiller inn når jeg tror jeg kjenner igjen scener og hendelser jeg må ha vært for liten til å plukke opp.
Det er noen likheter mellom de to tiårene som er beskrevet i «Makta», og det tiåret vi har lagt bak oss og skal inn i. På syttitallet så vi det veletablerte politiske hegemoniet til de sosialdemokratiske partiene i Norden begynne å smuldre opp. Mange av de reformene som hadde definert samfunnsbyggingen på femti- og sekstitallet, ble tatt for gitt, men ble i liten grad utviklet i takt med tiden. En stor stat etter datidens dimensjoner var for rigid og regelstyrt til å ta hensyn til et samfunn i endring, og skattebelastningen på både næringsliv og innbyggere dempet den økonomiske veksten. Oljekrisen i mitt fødeår 1973 bidro til nødvendigheten av en innstrammingspolitikk, som jo alltid vil skape krusninger, men i dette tilfelle også ga mer næring til indre stridigheter i Arbeiderpartiet om veivalg og bidro til at høyrebølgen vokste.
Den utløsende årsak til oljekrisen var krig i Midt-Østen, med energikrise og skyhøye bensinpriser og rasjonering. En krise kommer som kjent aldri alene. Gjenkjennelige debatter om vern kontra vekst preget også dette tiåret, med et nytt «påskeopprør» om oljeboring i nord i 1976, kraftopprør om utbygging av Hardangervidda og harde debatter internt. Etter den katastrofale valgkampen for Arbeiderpartiet i 1979 forplantet dette seg, eller eventuelt pustet liv i interne maktkamper som er til å miste pusten av. På den ene siden møtte partiet frustrerte velgere som ville ha mer stat og styring, på den andre siden møtte de kritiske velgergrupper som ville ha mer frihet og muligheter. Høres det kjent ut?
Sjelden har det blitt intrigert, løyet og drukket så mye i den bevegelsen som framfor noen annen smykket seg med paroler om politisk samhold og personlig måtehold, skriver Hansson og Teigene i boka.
Det er jo kanskje denne avstanden mellom virkelighet og Arbeiderpartiets egenfortelling om seg selv, som tirrer folk også i dag. Den indre fortellingen rimer ikke med den ytre opplevelsen av partiet. Slik opplever nok mange partiet i dag også. Det er ikke bare de ytre omstendighetene som skaper krise, selv om det er lettere å skylde på dette enn å ta et oppgjør med seg selv.
Etter hver episode av «Makta» på NRK kommer det kritikk av feil i fremstillingen og historiske unøyaktigheter. De fleste har akseptert Nader Khademi som Einar Førde, og at det fyker forbi Voi-sparkesykler i gatebildet. Selvsagt er det feil i fremstillingen og historiske unøyaktigheter. Det er tross alt en dramaserie, ikke en dokumentar. Men det er fint at motforestillingene kommer også, de bredder ut og nyanserer bildet av hendelser og personer som helt garantert er urettferdig fremstilt, og samtidig helt riktig karikert. For all historie baserer seg på sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Har du noen gang lest en politisk selvbiografi der ikke hovedpersonen selv kommer ut i et bedre lys enn hens egen samtid var villig til å beskrive?
Dramaserien viser en nær fortid som er dypt forbundet med vår samtid, og vi ser historien utspille seg igjen i dagens debatter, intriger og maktkamper. Det er noe å lære om både makt og mannefall i både boka med samme navn og den mye omtalte dramaserien. Den følelsen av hånden som glapp, er kanskje den følelsen mange nå sitter med.
Men jeg har fortsatt et bilde av Gro hjemme et eller annet sted. Venninnen min hadde skrevet brev til statsministerens kontor for at vi skulle få hvert vårt bilde av Gro med autografen hennes. Det var derfor jeg sto der og ventet.