Russlands okkupasjon av Ukraina er illegal, og det er også Israels okkupasjon av Palestina. Men anført av USA står vestlige land på de okkupertes side i Ukraina og på okkupantens i Midtøsten. Både okkupant og okkupert får rundelig med våpen og økonomisk støtte. De vestlige landene sier de vil ha en regelbasert orden, men lista over doble standarder er lang.
Dette er gammelt nytt. I 1999 støttet jeg den folkerettsstridige krigen mot Serbia, for jeg mente Kosovo-albanerne hadde en god sak. Riktignok under den forutsetning at bombingen var et unntak fra normen – lite ante jeg at unntaket snart skulle bli den nye regelen. Eller rettere: Etter hvert som det internasjonale konfliktnivået har økt har stormaktene brukt folkeretten etter som det passer seg. Det gjelder alle vetomaktene i FNs sikkerhetsråd, mer eller mindre, og også India. Den «regelbaserte ordenen» er et ideologisk skalkeskjul for maktpolitikk og nasjonale interesser.
Spredningsfaren er heller ikke over
Krigene i Ukraina og Gaza anskueliggjør dette på nådeløst vis. Stemmegivningen i FN følger de geopolitiske skillelinjene: De vestlige landene stemmer til støtte for ukrainerne; det globale sør stemmer dels til støtte for palestinerne, dels til støtte for begge; og noen land med India i spissen avstår i begge sammenhengene. India har et spesielt forhold til Israel. De bruker mye israelsk teknologi og trekker på israelske erfaringer i antiterror planleggingen. De deltar ikke i sanksjonene mot Russland. Norge har brutt ut av vest-gruppen og stemt konsistent til støtte for begge. I det globale sør tok Malaysias statsminister Anwar Ibrahim et modig oppgjør med USAs dobbeltmoral på APEC-møtet (Asia-Pacific Economic Cooperation) i San Francisco sist høst.
Kinas holdning til Ukraina-konflikten er godt kjent. Ingenting rokker ved det strategiske partnerskapet med Russland. Samtidig holder de fast ved FN-paktens grunnprinsipper om statlig suverenitet, integritet og ikke-innblanding i indre anliggender. Dette er ikke lett å forene. Men den geopolitiske essensen i det er at de markerer distanse til USA samtidig som de prøver å opptre som en nøytral stormakt med stabilitet og fred som sitt primære anliggende.
I Midtøsten bruker kineserne en lignende oppskrift, tidvis karakterisert som antivestlig nøytralitet. Den retter seg ikke så mye mot Israel – Kina har investeringer der også − men de søker å undergrave USAs innflytelse i regionen. Kina mener at landene i Midtøsten må bestemme mer i egen region og stormaktene mindre. Frem til 7. oktober i fjor, da Hamas angrep, var det en bevegelse i den retningen. Forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran ble normalisert med Kina som mellommann og medunderskriver, og en serie mellomstatlige overenskomster ble inngått mellom land hvor lite eller ingenting hadde foregått på lenge. Kina vil ta opp igjen den tråden.
Kineserne søker stabilitet på vegne av sine vidtfavnende økonomiske og politiske prosjekter. Her er det mange hensyn å ta: Balansen mellom Iran og Gulf-statene og mellom regionens stormakter og Israel; veien videre for Silkevei-prosjektet og for Shanghai Cooperation Organisation, hvor Midtøsten-landene står i kø for å bli med; og samholdet i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) som fikk 6 nye medlemmer i året som gikk, hvorav 4 fra Midtøsten (Egypt, Saudi-Arabia, Emiratene og Iran). Kineserne har ikke fordømt Hamas, men kritisert Israel for kollektiv avstraffelse av palestinerne i Gaza. Som så mange andre betoner de humanitære hensyn, betydningen av å unngå spredning av konflikten og av å få til en tostatsløsning. De prøver å gi et helhetsinntrykk som kan virke samlende på det globale sør.
Begge krigene ser ut til å bli langvarige. Den militære konfrontasjonen i Ukraina er fastlåst og smertefull uten at noen av partene har gitt opp sine målsettinger av den grunn. Politiske løsninger avhenger av den innenrikspolitiske utviklingen i USA, ikke minst. I Midtøsten kan krigen i Gaza fortsette i måneder. Det vi er vitne til nå, er i tråd med Israels historiske strategi for massiv gjengjeldelse. Israelsk etterretning har fått ordre fra regjeringen om å eliminere Hamas-ledere i Libanon, Tyrkia, Qatar og hvor de ellers måtte befinne seg, uansett hvor lang tid det måtte ta. Israel har en lang merittliste for drap utenlands, og etterretningen er kjent både for sin effektivitet og sine feil og viderverdigheter. Dette vil komplisere forholdet til andre land i lang tid fremover.
Spredningsfaren er heller ikke over. Det er kamper på Vestbredden, med Hizbollah i Libanon og Iran-støttede militser i Irak. De jemenittiske houthi-militsenes angrep på fartøyer i Rødehavet har hatt store ringvirkninger. Mer enn 350 konteinerskip pluss tankskip, biltransportører og andre båter har blitt omdirigert. Men det samme gjelder for houthiene som for de andre Iran-støttede militsene: De utrustes og trenes av Iran, men har selv ansvaret for aksjonene de iverksetter. Det er en glipe mellom dem som gjør at iranerne ikke blir direkte involvert. Så lenge det er slik, kan en regional storkrig unngås.
Ser vi bortom krigen i Gaza er utsiktene for palestinerne mørke. En tostatsløsning forutsetter at det fins et territorium for dem, men det er et knapt gode som er i ferd med å bli enda mindre. Mange blir presset ut i diasporaen. Saudi-Arabia kan fortsatt forhandle med USA om en fastere sikkerhetsgaranti, men normalisering med Israel er ute. Stemningen i den arabiske gata binder araberne til en ny kaldfront mot Israel.
Tanken på en region i samarbeidets tegn har fortsatt appell. Krigen splitter ikke Midtøsten-landene, men fører dem snarere sammen. De samrår seg med Kina – en stor delegasjon av utenriksministre fra arabiske og islamske land besøkte Beijing i midten av november − og Kina bruker krigen til å mobilisere støtte for sitt engasjement i det globale sør. USA ble satt på sidelinja da avtalen mellom Saudi-Arabia, Iran og Kina ble inngått, men har styrket sitt militære fotavtrykk i det siste.
Stormaktsrivaliseringen lar seg vanskelig fjerne. Oppsiden er at landene i regionen har fått flere makter å spille på. Slik kan de unngå å bli ensidig avhengig av noen enkelt av dem.