Kommentar

På den andre siden av krigen

En fisk på land i Vardø er ikke lenger bare en enkelt fisk. Nå handler det om forsyningssikkerhet av mat og å sikre bosetning langs grensen mot et stadig mer militarisert Russland.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er snart to år siden Russland rullet inn sine stridsvogner i Ukraina og den største krigen i Europa på 75 år var et faktum. Hundretusener av soldater har falt, ødeleggelsene er enorme. Russland okkuperer i dag rundt 20 prosent av Ukraina. Fronten er frosset før vinterens kulde setter inn. Enkelte land i Europa og miljøer i USA har varslet at støtten til Ukraina ikke er evigvarende.

Innenrikspolitisk retter Russland nå sine øyne mot sør og øst. Vesten har ikke lenger interesse av å ha oss som partnere, sier utenriksminister Sergej Lavrov når han reiser rundt blant sine nye autoritære venner i Sentral-Asia og Afrika for å knytte tettere økonomiske bånd.

Det å ha mennesker boende i bygder og byer lengst mot nord har vært en viktig nasjonal politisk prioritering

Selv om den russiske fullskalainvasjonen i Ukraina ikke kom som et sjokk på alle natt til 24. februar 2022, skaket den grunnmuren i flere lokalsamfunn i Finnmark. I flere hundre år har kontakten østover vært den naturlige måten å samhandle om kultur og økonomi. Det sivile samarbeidet med Russland har også vært en ønsket strategi fra nasjonale myndigheter, fra regjeringer ledet av Arbeiderpartiet og Høyre. Barentssamarbeidet var omfavnet av både Norge og Russland og gjorde at korps, skoleelever, fotballag og industriledere samhandlet på tvers av den «nye» grensen i nord.

En næringslivsleder fra Kirkenes fikk følgende beskjed av daværende utenriksminister Jan Petersen tidlig på 2000-tallet: Når du investerer en krone i næringsliv i Russland, investerer du samtidig en krone i norsk sikkerhet.

Russland utviklet seg imidlertid i en annen retning enn vi hadde trodd. Norske bedrifter brukte årene etter den russiske annekteringen av Krym i 2014 til å trekke seg ut av Russland. Fullskalakrigen i Ukraina var dødsstøtet for samhandling med Russland. Døren vil være stengt i lang tid.

Sikkerhetspolitikk og distriktspolitikk er to sider av samme sak, spesielt i Finnmark. Norges nordligste fylke vil fra nyttår gjenoppstå etter et relativt kortvarig tvangsekteskap med Troms. I landareal er Finnmark litt større enn Danmark, men Danmark har 5,8 millioner innbyggere. I Finnmark bor det 75.000 innbyggere. En tredjedel bor i fylkets største by Alta.

Det å ha mennesker boende i bygder og byer lengst mot nord har vært en viktig nasjonal politisk prioritering. Men krigen i Ukraina setter dette på prøve: Er gratis barnehager og lavere skatt nok til å lokke personer til å flytte til en region der nærmeste nabo er en autoritær aggressor som nå militariserer store deler av sitt samfunn?

I Vardø kom fisken før byen, men byen hadde ikke eksistert uten fisk. Fra sin geostrategiske beliggenhet helt nordøst i Norge har Forsvarets radaranlegg på Vårberget utsyn direkte mot Russlands viktigste militære anlegg: Ubåtbasene på Kola og de strategiske atomvåpnene. Men fra Vardø er det også kort vei til noen av verdens rikeste fiskebanker – som i århundrer har gitt liv i gatene og klingende mynt i kassen hos bakeren, baren og barbereren.

Kampen om fiskeressursene, og spesielt det som heter leveringsplikt, har i flere tiår ført til en svært polariserende debatt mellom sentrum og periferi, mellom rederflåten og kystflåten. Enkelt fortalt handler det om å fange fisk til havs på store industritrålere og frakte den til et mottak langt unna. Eller å la kystflåten, mindre båter, levere fangsten på lokale mottak på kaien, slik kritikerne av dagens fiskeripolitikk argumenterer for. Sistnevnte, vil ifølge dem, kunne gi aktive og livlige lokalsamfunn, der fiskemottaket bidrar med verdifulle arbeidsplasser i lokalt privat næringsliv.

Noe skjedde da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Ikke bare ble Norge mer bevisst viktigheten av å kunne forsvare eget territorium militært, noe som er behørig omtalt i ikke mindre enn tre rapporter: Forsvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen og Fagmilitært råd. Dette vil gi seg utslag i styrking av de store militærkommunene Sør-Varanger, Vadsø og Porsanger, der det investeres milliarder i nye bygg og flere soldater og offiserer skal utplasseres der. Sårbarheten i våre forsyningslinjer har også blitt åpenbare. Å produsere egen mat, sikre tilgang til kritiske mineraler og å gjøre seg uavhengig av russisk gass kom raskt høyt opp på europeiske lederes agenda. For fiskeværene i Finnmark må dette oppleves som en mulighet i all krigselendigheten. Hvorfor skal fisken som hentes opp fra Barentshavet fraktes til Kina for filetering når fiskemottakene står ubrukt og tomme langs kysten av Finnmark?

Og for norske myndigheter, som ser den demografiske utviklingen i deler av nord som en sikkerhetspolitisk utfordring, bør en fisk på land nær Russland svare ut en bekymring:

En fisk på land gir også mennesker på land, og det gir privat kapital i en landsdel der andelen av jobber i offentlig sektor er høy.

I det stadig mer utfordrende landskapet i internasjonal politikk, framstår forholdet mellom Russland og Vesten som et «fyrtårn» i kompleksitet og spenning. Den har en rik historie, men det er også en fortelling om moderne geopolitikk, ideologiske sammenstøt og en dyp og gjensidig mistillit.

Russlands reise bort fra kontakt med Vesten, og et tettere partnerskap med Kina, tvinger Europa til å tenke sikkerhet på en helt annen måte enn tidligere. Dette gir også oss et momentum for en mer helhetlig politikkutvikling i nord med vekt på tillit og sikkerhet. En viktig prioritering kan være mer fisk og flere mennesker på land i nord. Det er bra for norsk økonomi. Det er bra for demografi. Det er bra for forsyningssikkerhet av mat. Det er bra for gjenreisning av tillit mellom nord og sør. Den nye realiteten i nord gir også politiske muligheter. Den kan bidra til å revitalisere kystsamfunn og dermed også gi økt nasjonal sikkerhet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen