Den største uretten Israel begår mot det palestinske folk er ikke fordrivelse, plyndring, massedrap og terror. Det er benektelsen og forfalskningen av forbrytelsene som i over 75 år har funnet sted og fortsatt pågår. Palestinerne blir ikke bare frarøvet sitt land og sin levemåte, men også retten til sannheten om sin egen historie og sin egen nasjonale identitet.
Den israelske hæren (IDF) utgjør hjertet av den israelske staten. Uten IDF og terrorgruppene som banet vei for proklamasjonen av Israel som stat i 1948, hadde ikke Israel vært en realitet. Det spesielle med IDF er ikke at de har begått utallige krigsforbrytelser. Det gjør mange hærer.
Det spesielle er at IDF og Israels ledere helt siden staten Israel ble realisert, har promotert IDF som «verdens mest moralske hær». Dette harmonerer svært dårlig med den brutale virkeligheten: systematisk undertrykkelse og terror mot sivile palestinere i over 75 år, med en avskyelig vilje til å drepe og torturere tusenvis av palestinske barn.
Å minnes og markere Nakba oppfattes som en trussel i Israel
Opprettelsen av staten Israel i 1948 var kun mulig fordi IDF lykkes med å fordrive flesteparten av palestinerne og jevne over 500 forsvarsløse palestinske byer og landsbyer med jorden, for å skjule sporene av de innfødte. Dette medførte at majoriteten av palestinerne ble flyktninger, både i og utenfor eget land.
For å effektivt lykkes med den etniske rensingen, benyttet IDF alle midler: gjengvoldtekter av småjenter, massakrer av familier foran øynene på hverandre, påtenning av palestinere på flukt med flammekastere, utstikking av øyner. Minst 15 000 palestinere ble drept. Tusenvis av bøker og manuskripter ble stjålet for å kutte palestinernes historiske og intellektuelle røtter.
De bestialske detaljene kan leses om i Odd-Karsten Tveits høyaktuelle bok «Palestina – Israels ran, vårt svik». Disse historiene står i sterk kontrast til den offentlige fortellingen i Israel om at palestinerne flyktet frivillig. De brutale og systematiske overgrepene mot palestinerne over mange tiår er underkommunisert blant israelere flest, noe som naturligvis gjør palestinernes motvilje og sinne mot Israel vanskeligere å forstå. De fleste israelere opererer med en kollektiv blindhet for både den historiske og pågående terroren som Israel påfører palestinere på daglig basis.
Det israelske selvbildet veksler mellom å både være den sterke og uovervinnelige, til å være offeret og den sårbare på samme tid. Som en følge blir palestinsk ikkevoldelig motstand og menneskerettighetsarbeid stemplet som terrorisme, slik blant annet den palestinske barnerettighetsorganisasjonen som vant årets Rafto-pris har blitt. Den fredelige BDS-bevegelsen blir stemplet som antisemittisk. Aktivisme for palestinernes grunnleggende menneskerettigheter blir urettmessig oppfattet som radikalt og ytterliggående.
[ Jo Moen Bredeveien: Tiltro og mistro i statsministerboligen ]
Dette virkelighetsbildet gjenspeiler dessverre også store deler av den vestlige politiske eliten, som på autopilot gjentar mantraet om «Israels rett til å forsvare seg». Palestinerne har akkurat den samme retten til å forsvare seg, men det er det ingen vestlige statsledere som sier. Mange tiår med systematisk ydmykelse og brutal vold fra Israel har blitt normen. Palestinerne får ikke eksistere som et selvstendig folk, kun som et demografisk sikkerhetsproblem for Israel. Hele det israelske statsapparatet er designet for å forhindre palestinerne i å oppnå selvbestemmelse og frihet, med økonomisk, militær og politisk garanti fra stormakten USA.
Al-Nakba – katastrofen – viser til den etniske rensingen av det palestinske folket som måtte til for at Israel kunne realiseres som en jødisk stat i 1948. Nakba er et nasjonalt traume som aldri tok slutt, og som de siste årene bare har blitt intensivert i styrke både på Gaza og Vestbredden. Israels ideologiske berettigelse går ut på at jøder over hele verden har mer rett til de innfødtes land enn de innfødte selv, og at dette er legitimt å oppnå ved bruk av vold. Altså et klassisk koloniseringsprosjekt. Dette forventes videre at det palestinske folk skal akseptere dette uten noen form for motstand.
[ Kari Kristensen: Barnas siviliserte bønnerop ]
Palestinerne ble ikke bare frarøvet liv og land, men også retten til sin egen historie og lidelse. Som med mange koloniserte folk ser vi på palestinerne som historieløse, bare fordi vi ikke kjenner deres historie. Det er også en av de største hindrene til fred, fordi Israels kollektive narrativ opererer med en helt annen oppfatning enn det palestinerne kjenner seg igjen i. Det blir en virkelighetsfjern og smertefull tilstand, som umuliggjør dialog og sameksistens.
Dokumenter knyttet til fordrivelsen av palestinerne i 1947/1948 er både aktivt fjernet og utilgjengeligjort i israelske arkiver. Forskere som har publisert om dette, har blitt kansellert og beskyldt for å være illojale til Israel. Nakba for palestinerne var så mye mer enn «bare» fordrivelse, det var grusom terror; massakrer, voldtekter, plyndring, tortur og det aller verste: det ble lagt lokk på i den israelske og dermed også i den vestlige offentligheten.
Å minnes og markere Nakba oppfattes som en trussel i Israel. Palestinernes pågående tragedie er både et tabu, men samtidig en ønsket realitet fra israelsk hold. Under Benjamin Netanyahu, Israels lengstsittende statsminister, har tostatsløsningen blitt fullstendig skrinlagt. Nærmere 800 000 israelske bosettere bor i dag på Vestbredden. Netanyahu har gjentatte ganger sagt at han aldri vil akseptere en palestinsk stat og hans regjeringsplattform slår fast at det jødiske folk har en eksklusiv og umistelig rett til alle deler av det historiske Palestina.
For palestinerne betyr Israels institusjonaliserte apartheidpolitikk tap av liv, eiendom, levemåte, kultur, land og mest av alt om tap av menneskeverd. Nå er frykten for et nytt Nakba tilbake. Altfor mange faresignaler peker i den retning. Denne gangen bare enda større og enda voldsommere. I verste fall den fullstendige slutten på Palestina.
[ Kari Kristensen: I fremtiden vil nok alle ønske seg 15 eksklusive minutter med anonymitet ]