Opp som en bjørn, ned som en skinnfell, er dekkende for dagen. Tidlig denne uka ble det meldt at Økokrims lange tenkepause skulle få sin konklusjon fredag. Siden har det sitret i kongeriket.
Fredagens beskjed om at Økokrim ikke finner rimelig grunn for å etterforske Sindre Finnes’ mange tusen aksjehandler, kom nok som en overraskelse på mange. Dramaturgien skulle liksom tilsi at sakskomplekset skulle etterforskes. Ikke minst på grunn Økokrim-sjef Pål K. Lønseths tidligere uttalelser om hensynet til tillit og demokrati når det ble bestemt at tidligere statsråd Ola Borten Moes aksjekjøp skulle etterforskes.
Økokrim har vurdert, som det heter derfra, om det er holdepunkter for at Finnes har misbrukt innsideinformasjon, om det er sannsynlig at statsministerens ektemann brøt bestemmelsene i verdipapirhandelloven. Økokrims dom er nei. Finnes’ aktiviteter var sannsynligvis ikke straffbare, og Solberg skal ikke ha brutt sin taushetsplikt.
Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere Økokrims faglige skjønn, men jeg reagerer på at verken Solberg eller Finnes er intervjuet om forholdene − fordi det ville forutsatt en etterforskning. Og på at Finnes’ manglende suksess i markedet, har hatt betydning for ikke å åpne etterforskning. Jeg vil også tro at publikum vil reagere på kontrasten mellom volumet i mediene, den opplevde alvorligheten i avsløringene − det er statsministerens nærmeste som er i fokus − og Økokrims bastante nei. At det her ikke var noen ting å se enda nøyere på, vil kunne utfordre vanlige folks rettsfølelse.
Konklusjonen er uansett søt musikk for Erna Solberg. Etter et snart to måneders langt mareritt, gryr det nå av dag for henne. Høyre-lederen forteller til mediene at hun er glad for avgjørelsen som er i tråd med hennes forventning. Hun sier hun fortsatt er lei seg for å ha vært inhabil. Få spor til reell selvkritikk, altså.
Når Økokrim nå slipper saken, kan Solberg stryke det første, men også største hinderet som står i veien for hennes politiske framtid. Og for hennes mulighet for comeback som statsminister i 2025. Man kan anføre at uten etterforskning vil mistankene om at Finnes har utnyttet sin nærhet til landets mektigste person, kunne leve videre. Men formell etterforskning, som kunne tatt lang tid, ville hemmet Solberg og partiet kraftig. Nå får vi aldri svaret på om det hadde vært en belastning hun ikke hadde orket personlig eller ønsket å utsette partiet for.
Høyre har sakte og sikkert sunket på målingene de siste månedene, og Solbergs myndige overtak på rival Støre i kampen om å være landet foretrukne statsminister, glipper. Partiet har vært svært lojale så langt, og må vurdere om hun tynger mer enn hun løfter partiet framover. Hva er prisen for Erna? Og er det nå framtida uten Solberg skal begynne?
Nå venter det andre hinderet, habilitetshøringene på Stortinget, for Solberg. Men her står hun skulder til skulder, som del av en politisk kultur, med flere andre av våre fremste politikere − også blant hennes politiske motstandere. En politisk skrape i kontrollkomiteen vil ikke ha andre konsekvenser for Solberg enn ubehag fra grillens varme. Bare statsråd Tonje Brenna står i fare for å kunne rammes av parlamentarikernes mistillit.
Når begge disse sakene er ryddet av veien, ligger løypa åpen for Erna Solberg. Enten for å gå av som leder på egne premisser, etter å ha kjempet og svart for seg. Med styringsfart, en slags ære i behold og med retning Stortingets port i 2025. Eller for å satse videre som Høyre-leder og statsministerkandidat om to år.
Erna Solbergs framtid avgjøres av Erna Solberg. Og uansett retning, skal det være hennes hender på rattet. I dag festet hun grepet.