Det har vært en fuktig kveld på byen. Tre kamerater har truffet to venninner på en pub. De reiser hjem til den ene jenta. Nachspielet tar slutt, en av gutta blir værende. Jenta tilbyr ham plass i senga. Ifølge jenta gjør gutten flere fremstøt. Hun sier nei, han trekker seg unna, sier hun. Hun setter på lydopptak på mobilen og sier «du, nå har jeg sagt til deg at jeg ikke orker». Så legger hun telefonen på høyre side, oppe ved hodet sitt.
Snart sover begge to.
August 2000 økte minstestraffen for voldtekt til samleie fra ett til to år. Samtidig skulle såkalte sovevoldtekter, en ugjerning som hadde hatt et normalt straffenivå på 120 dager, også falle inn under voldtektsparagrafen.
Advokat Mette Yvonne Larsen har uttalt at sovevoldtektssakene kan bli neste tiårs justismord
Voldtekt er en alvorlig forbrytelse. I 1974 ble første norske høyesterettsdommen om voldtekt i ekteskapet avsagt. Før det, ble ugjerningene gjerne omtalt som «husbråk». Norske feminister har ledet an i kampen mot voldtekt, etter hvert med et samlet politikerkorps i ryggen.
I 2006 uttalte daværende justisminister Knut Storberget: «Vi kan ikke leve med at færre enn én prosent av gjerningspersonene i voldtektssaker blir domfelt. Vi må gi bedre hjelp til ofre, få opp oppklaringsprosenten og forebygge bedre slik at færre opplever å få liv, helse og integritet ødelagt». Det er lett å tenke ja til alt dette – uten å stille spørsmål ved påstanden om at knapt én av hundre gjerningsmenn blir dømt.
I 2009 leverte justiskomiteen en innstilling til endring av straffeloven. Stortingets mål – litt forenklet – var at flest mulig skulle straffes strengest mulig for voldtekt. Det førte til en skjerping av minstestraffen fra to til tre år, normalstraffen for voldtekt skulle ligge på fire år. Det samme skulle gjelde for sovevoldtekter.
Men henleggelsesprosenten forble høy. I 2012 ble ca. tusen voldtekter anmeldt. 84 prosent ble henlagt. Kun 12 prosent endte med en fellende dom. Av sakene som gikk for retten, endte en av fire med at tiltalte gikk fri, noe som ofte er forklart med at jurymedlemmene – i motsetning til fagdommerne – hadde fordommer, mot kvinnene, de fornærmede.
23. november 2015 rettet A-magasinet søkelyset på at «bare én av hundre anmeldte voldtekter ender med domfellelse» under tittelen «Er det vits i å anmelde voldtekt?» Saken skapte twitterstorm under emneknaggen #1av100, og traff på alle følelsesregistrene.
[ Kjell Werner: Et økonomisk tilbakeslag kan bli ekstra ubehagelig – Norge må ta mindre risiko ]
Men ikke hos alle. Strategisk analytiker Marianne Sætre fra Oslo politidistrikt skriver kort etter i en fagartikkel i Politiforum at «resonnementet om den kvinnefiendtlige rettsstaten bygger på feil premisser», og at dette er «avledet av en forståelsesramme som undervurderer politiets arbeid, gir villedende fortolkning av tall og usynliggjør det åpenbare: en konfliktfylt seksualkultur og press på den rettslige løsningsarenaen».
Når det gjelder A-magasinets tall, så skriver Sætre at man ikke kan sette likhetstegn mellom egenrapporterte overgrep og antall voldtekter. «Det er uklart hvor mange av dem som viser til erfaringer som kan bli vurdert som voldtekt i juridisk forstand», skriver Sætre. Hun minner også på at det finnes en annen part i saken, nemlig den anklagede, som kan ha en helt annen virkelighetsforståelse.
Budskapet hennes traff ikke følelsesregistrene.
Tesen om at kun én av hundre voldtekter ender i domfellelse står sterkt, og bidrar til å skape sterke reaksjoner ved eventuelle frifinnelser. Da en ung TV 2-journalist nylig ble frifunnet for festvoldtekt av en kollega – etter påtalemyndighetens innstilling – skrev Heidi Sveen, forfatter av boka «Det var ikke voldtekt», et leserinnlegg der hun argumenterte med at «en rent teoretisk tvil skal ikke føre til frifinnelse, ettersom teoretisk tvil kan konstrueres i nær sagt alle saker» under overskriften «ringvirkningene kan bli katastrofale for rettssikkerheten».
[ Kari Kristensen: Vi bør lytte til de tre vise franskmenn som vil gi oss politiske råd ]
Det er forståelig nok et betydelig press fra publikum, fra ofre, fra mediene og fra politikerne om å dømme voldtektsforbrytere. Men kan dette presset også føre til at uskyldige blir dømt? Advokat Mette Yvonne Larsen, som forsvarte TV 2-journalisten, har uttalt at sovevoldtektssakene kan bli neste tiårs justismord.
Tilbake til jenta og gutten på soverommet. Etter halvannen time flyttes jentas telefon, mot sengens sentrum. På opptaket høres lyder som kan samsvare med masturbasjon. Så hører man jenta si «hva gjør du?», like etter «hva er det du gjør?» og enda noen minutter senere «Du, det der». Så avsluttes opptaket med at hun sier «ha det».
Gutten, som sier hun onanerte ham, blir dømt i tingretten for å ha brukt hennes hånd til å onanere seg selv, mens hun fortsatt sov. Han anker, men blir også dømt i lagmannsretten, med knappest mulig margin. Jenta blir trodd. Han blir det ikke. Straffen er fengsel i ett år og sju måneder.
Forflytningen av mobiltelefonen, omtalt av to sakkyndige i retten, er ikke omtalt i dommen. Det står da heller ikke noe om hvem som kan ha flyttet på den, et forhold som avgjort bør være av betydning om domstolen skal vurdere hvorvidt jenta kan ha vært våken eller ikke.
Mange har diskutert hvorvidt straffen for forhold som dette er for streng. Enda viktigere er det kanskje å diskutere hvorvidt det skal tas ut tiltale i saker som dette. En foreleser på Politihøgskolen spurte 89 påtalejurister om de ville tatt ut tiltale om man byttet om på kjønnene i historien her beskrevet.
Ikke én svarte ja.