I disse dager er Nordisk råd samlet til rådslagning i Oslo. Forsvars- og sikkerhetspolitikk står høyt på rådets dagsorden. Derfor var det en fjær i hatten for Nordisk råd at Nato-sjef Jens Stoltenberg deltok og fikk sette den mørke tonen tirsdag. Tradisjonen tro var også de nordiske statsministrene til stede.
Utenriks- og sikkerhetspolitikk var i mange år et ikke-tema på Nordisk råds møter. Det tette forholdet mellom Finland og daværende Sovjetunionen var hovedårsaken. I tillegg var Sverige nøytralt, mens både Norge og Danmark for lengst hadde gått inn i Nato. Men etter Berlin-murens fall ble tonen en annen, og gradvis har utenriks- og sikkerhetspolitikk blitt stadig mer aktuelt å diskutere når nordiske politikere møtes.
[ Kathleen Buer: Sannheten er krigens første offer. ]
Og som følge av Russlands invasjonskrig i Ukraina er situasjonen i vår del av verden nå enda mer anspent. Finland har derfor gått inn i Nato og Sveriges medlemskap er rett rundt hjørnet. Snart er alle de nordiske landene medlem av denne forsvarsalliansen. Behovet for nordisk samordning på forsvarsfronten er mer nødvendig enn noen gang.
Nordisk råd består av parlamentarikere fra Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. I tillegg er regjeringene representert med ministre. Nordisk råd kan bare vedta anbefalinger som det så er opp til politikerne å følge opp, eller ignorere, i sine regjeringer og parlamenter. Nordisk råd har ingen overnasjonal myndighet. Derfor blir det ofte mye prat og lite handling.
Men nordiske politikere snakker godt sammen, og de forstår hverandre. Og det gir resultater, selv om det gjerne tar litt tid. Nordisk råd ble vedtatt opprettet i 1952, og allerede samme år ble det innført passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene. Åtte år senere ble det etablert en mer omfattende nordisk passunion, en ordning som er en slags forløper til dagens Schengen-samarbeid i Europa.
Det hører med til historien at den nordiske passfriheten fikk seg en alvorlig knekk under korona-pandemien. Da ble landene plutselig seg selv nok og innførte hermetiske grenser. Vi ser dessverre tegn til en ny trend der de enkelte lands myndigheter reagerer på kriser ved å stenge grensene. Vi så det i Europa under flyktningkrisen i 2015, og enda sterkere under korona-krisen.
Nasjonalstatene har fått en renessanse – på godt og vondt. Stengte grenser og proteksjonisme er et sykdomstegn i vår globaliserte verden. En ny pandemi eller annen verdensomspennende krise må møtes med internasjonalt samarbeid som supplement til nasjonale tiltak. Og i Norden bør vi i det minste kunne stå mer samlet enn det som var tilfelle under koronapandemien. Men nordisk samarbeid kommer ikke av seg selv. Derfor er det nyttig at nordiske politikere møtes til forbrødring, slik tilfellet er denne uka.