Lucas Braathen skulle innlede verdenscupsesongen med storslalåm søndag. Han var tatt ut på laget. To dager tidligere melder han at han legger opp. Budskapet kom etter en over 20 minutter lang monolog med kritikk av Norges Skiforbund.
Denne sommeren og høsten har gitt oss en ny tilstramming i konfliktnivået mellom utøvere og forbund. De kommersielle rettighetene er i spill. Sakene er ikke løst og det har tilspisset seg rett før sesongstart. Men er det nok til å legge opp? Lucas Braathen sier at han endelig føler seg fri. Et sterkt utsagn i en ellers så ganske fri verden dette miljøet lever i.
Tidligere i år har vi fulgt konflikten mellom forbundet og Johannes Høsflot Klæbo. Han sier det handler om verdier. Gjør det det? Andre landslagsløpere skjønner ikke hva konflikten dreier seg om, og det er vrient for oss utenforstående også.
Lucas Braathen ber om granskning av skiforbundets handlemåte og det er opplagt at noe har gått galt på veien. Samtidig kommer skihopperne Halvor Granerud og Maren Lundby, som tilhører det samme skiforbundet, og maner til samling rundt den norske landslagsmodellen. Maren Lundby beskriver verdikjeden i norsk idrett og minner om den grasrota alle utøvere kommer fra.
[ Alpinkometen Braathen legger opp: – Jeg føler meg fri ]
Det er vanskelig å angripe den norske toppidrettsmodellen. I det store bildet er suksessen uomtvistelig. Den har skutt fart i en økende kommersialisering av idretten. Samtidig sliter særforbund med økonomien. Ishockeylandslaget ble lagt ned ut året og skiforbundet har store økonomiske utfordringer.
Vi beskylder ikke utøverne for personlig griskhet, men våre erfaringer er at det meste av disse konfliktene handler om penger. Eller cash, som noen utøvere ynder å si. Men i tilfellet Lucas Braathen er det noe som skurrer. Det er trist at en så ung utøver med en tilsynelatende lang karriere foran seg, gir opp. Ligger det noe mer bak?
