Det glemte valget

Parallelt med kommunevalget går også et kirkevalg. Det får liten oppmerksomhet, og valgdeltakelsen ligger på rundt 12,5 prosent. Dette til tross for at valget skjer på samme dato og at stemmelokalene ligger rett ved stedene for kommunevalget. Bare rundt 400.000 nordmenn benyttet den kirkelige stemmeretten i 2019.

Den norske kirke bruker likevel store summer på at valget blir ordentlig gjennomført og tilrettelaget. Regningen for årets valg beløper seg til 70 millioner kroner. Denne pengebruken blir kritisert av noen, men kritikerne ser ut til å lukke øynene for at et vellykket gjennomført valg gir god økonomisk avkastning. At kirkedemokratiet fungerer, er en viktig forutsetning for at folkekirken hvert år kan motta nesten fem milliarder statlige kroner. I tillegg kommer en omfattende kirkestøtte fra kommunene.

I mange menigheter er det bare en liste å velge mellom, og det er krevende nok å få fylt disse med de lovpålagte antall personer. Men kirkevalget handler også om hvem som skal sitte i bispedømmerådene og dermed også i det øverste nasjonale organet, kirkemøtet. Til disse valgene er det flere lister å velge imellom. Noen er konservative grupperinger, så som Bønnelista og Frimodig kirke. På venstresida finner man Åpen folkekirke. Det er også en liste med nominerte kandidater, nominasjonskomiteens liste.

I de siste årene har Åpen folkekirke fått en svært dominant posisjon i kirkemøtet. Spenningen rundt kirkevalget dreier seg i liten grad om hvem som får flertall i de kirkelige organene. For kirken er det langt viktigere å kunne vise til en positiv utvikling i valgdeltakelsen. De fleste som steller med kirkepolitikk har de politiske realitetene klart for seg: Nedgang i en allerede lav valgdeltakelse er et dårlig signal å sende til politikerne på Stortinget.

Spenningen rundt kirkevalget dreier seg i liten grad om hvem som får flertall i de kirkelige organene. For kirken er det langt viktigere å kunne vise til en positiv utvikling i valgdeltakelsen.

Skal man analysere hvor makten ligger, er det lurt å forholde seg til et gammelt råd: Følg pengene. Slik er det også med kirken. Når hele denne store organisasjonen med mange tusen ansatte er fullstendig avhengig av støtten fra staten, er det lite lurt å skape en kirke som bevilgende politikere rynker på nesen av.

Vel ti år etter at kirke og stat skilte endelig lag, er konfliktnivået mellom kirkeledelse og det politiske Norge lav. De fleste politikere setter pris på at Den norske kirke er blitt liberalisert. I stedet for at politiske organer trer ordninger nedover hodet på kirken, skjer reformene innenfra. Så lenge kirken tar jevne steg i liberal retning, hersker det fred og fordragelighet.

Kirkeledelsen er likevel på vakt. De innser at fordrageligheten kan trues dersom det blir tydeligere og tydeligere at kirken ikke har flertallet av folket som medlemmer. Når den prosentvise andelen av døpte synker, og det samme skjer med konfirmanter, er det ikke gode tall å slå i bordet med overfor bevilgende politikere.

Deltakelsen i kirkevalget er en annen viktig stemningsmåler. Hvert fjerde år er en form for eksamen. Den norske kirke handler deretter. Den har ofte blitt beskyldt for at den er for sendrektig når det gjelder reformer. Denne anklagen gjelder ikke for kirkevalget, og det er blitt god fart på de kirkelige valgreformene. Nytt av året er at aldersgrensen for valgdeltakelse er senket til 15 år, og avstemmingen kan skje digitalt. Dette har gitt en solid økning i antall forhåndsstemmer sammenlignet med tidligere valg. Hvor vellykket nyordningen er, vet vi ikke før valget er unnagjort 11. september.

Så kan man spørre seg hvor sunt det er for kirken at ledelsen er tvunget til ha blikket så stivt festet på valgdeltakelsen? Det er dette Bønnelista utfordrer andre kirkepolitikere på. De spør: Hvor blir det av Jesus i Den norske kirke?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen