Det settes dystre rekorder i antall mennesker som drukner i forsøket på å krysse Middelhavet. Men lenger sør i Sahara forsvinner minst like mange på veien. Nå er det fare for mer konflikt i de to landene som har stått sentralt i arbeidet for å forhindre dette, Niger og Sudan.
Kornete bilder av båter i nød, kropper som vaskes opp på strender eller fiskes opp av havet. Unge gutter, kvinner, og spebarn, omkommet på havet, på flukt fra noe eller på jakt etter noe. Det er ikke noe vi innbiller oss. Det har virkelig vært flere som både legger ut, og som omkommer, på vei over Middelhavet i sommer. Og med tallene inne for rundt halvparten av årets båtsesong, er analytikere, humanitære og de som jobber med å overvåke Europas grenser enige; Det ligger an til nye rekorder over antall druknede i Middelhavet i år. I forrige måned var tallet i overkant av 2000, det er det høyeste for juli måned siden rekordåret 2016. Og med situasjonen i to afrikanske stater på vei fra vondt til verre, kan sesongen trekke ut.
Det ligger an til dystre rekorder over antall druknede i Middelhavet i år.
Det har vært vanlig å anslå, blant annet fra den Internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), at dobbelt så mange forsvinner i forsøket på å krysse Sahara som de som drukner i Middelhavet. Siden 2015 har derfor EU i tillegg til å inngå avtale med Tyrkia om å strupe tilstrømming fra øst, inngått avtaler med flere afrikanske land for å få kontroll med migrantruter fra sør. Særlig to land har vært sentrale for EUs tiltak for å stoppe mennesker på vei nordover.
Sudan, som var det ene landet som var sentralt i EUs strategi for å stoppe migranter og flyktninger før de nådde middelhavskysten, går nå inn i sin femte måned preget av konflikt. Blant tiltakene i landet har vært å styrke grensekontrollen mot Libya og i Darfur. Deriblant ved bruk av styrker under kommando av Muhammed Dagolo, som nå er mannen som har utfordret den sudanske hæren. Den striden har utløst en ny krig og en ny flyktningestrøm ut av Dagolos hjemprovins i Darfur. Darfur er ikke bare en nettoeksportør av flyktninger, det er også gjennomfartsrute for flyktninger fra andre steder på kontinentet, særlig Eritrea, men også Etiopia og Sør-Sudan.
[ Helge Simonnes: Olaug Bollestad kan sårt trenge oppturen ]
Ved siden av Sudan, har Niger vært sentralt i EUs arbeid for å stoppe mennesker fra å reise nordover mot Middelhavet. Niger har alltid vært en gjennomfartsåre, mellom vest og øst, og sør og nord. Her gikk karavanerutene i middelalderen, og her går en av de viktigste trans-sahariske rutene for gods og mennesker i dag. Det aller meste av denne trafikken har vært regional, slik migrasjonsstrømmer på kontinentet også er det. Men en del av migrasjonen går mot Middelhavet og Europa. Og særlig nå, fra en region som de siste årene både har opplevd sikkerhetsproblemer og økonomisk krise.
Krisen i Sahel har gått slag i slag siden krigen i Libya i 2011. Etter diktatoren Muammar Gaddafis fall skyllet en bølge av våpen og hjemvendte leiesoldater nedover regionen, og destabiliserte blant annet Mali og Nigeria. Mer enn et tiår senere befinner det seg rundt ni millioner flyktninger i regionen, deriblant to millioner internt fordrevne i Burkina Faso, mer enn en million i Mali, og en million i. I tillegg er det mer enn tre millioner internt fordrevne i Nigeria. I Niger, som i folketall er et lite land, med sine i overkant av 20 millioner innbyggere, er det nesten 700.000 flyktninger fra nabolandene.
[ Lars West Johnsen: En forsnakkelse i Arendal viser verden vei ]
Siden 2015 har derfor Niger vært et prioritert land i EUs arbeid for å stoppe flyktninger og migranter før de når Middelhavet. På få år ble landet et av hovedmottagerne av midler fra EU, og disse midlene gikk særlig til økt grensekontroll, og til å stoppe menneskesmugling. Kritikere av denne politikken har pekt på at det ikke har blitt gjort noe særlig med grunnårsakene til at folk reiser nordover, og at man i mange tilfeller har tvunget de som reiser ut på stadig farligere reiser i ørkenen.
Den direkte årsaken til at flere la ut over Middelhavet tidlig i årets båtsesong, og sendte drukningstallene opp på et nivå vi ikke har sett siden «rekordårene» i 2015 -2017, var dårlig behandling av flyktninger og migranter i Tunisia og Libya. Den sentrale middelhavsruta, som går fra kysten i disse to landene er den klart dødeligste ruta over Middelhavet. Lenge har de som går i båtene herfra vært folk som har vært strandet en lengre periode i Libya, fra land som Afghanistan og Bangladesh. Men de siste månedene har flere vestafrikanere, og flere fra Sudan, vært blant de som tar seg over. Det er forventet at uroen i Sahel, som nå også kan omfatte Niger, og den fortsatte konflikten i Sudan, vil forsterke denne trenden.
Vanligvis avtar båttrafikken i september og oktober, på grunn av været. Med et økt press sørfra, og med en uavklart situasjon på de to «hovedrutene» gjennom Sahara, forventes en lengre, og dermed også farligere båtsesong i år. I 2015 nådde man toppen først i september og oktober, men dette var på ruten mellom Tyrkia og Hellas, som er noe smulere farvann enn det utenfor Libya og Tunisia. Det året druknet minst 4000 på vei til Europa i Middelhavet.
Hvor mange som dør i Sahara, er det derimot ingen som teller. Særlig ikke i år.
[ Helle Cecilie Palmer: Er du sikker på at du vil utsette ungen din for dette? ]