Haha, vi ler nå av de amerikanske politikerne i Washington som stemmer og stemmer og stemmer med tro på at resultatet vil endre seg. For det er det gale folk gjør, som Albert Einstein har definert: «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat».
Uten vilje til å kompromisse og finne løsninger, bare vilje til å ri egne kjepphester inn i solnedgangen
I skrivende stund har Kevin McCarthy, den republikanske kandidaten til vervet som speaker, leder for verdens viktigste lovgivende forsamling, tapt 11 avstemninger. Ikke mot den politiske opposisjonen, men mot sine egne. Han trenger 218 stemmer for flertall, men det får han bare ikke selv om partiet hans har flertallet i Representantenes hus. De har holdt på i dagevis, og ingenting kan skje i landets parlament før en leder på plass. Det er absolutt et komisk skjær over det, og det har aldri skjedd før, ikke på 100 år. Men situasjonen påkaller ingen latter. Selv om vitsene nå sitter løst i Washington.
Amerikansk politikk har vært galskap, men den er på bedringens vei. Det er nå to år siden president Donald Trump sto foran den samme kongressen og oppfordret sine tilhengere til gå mot høyborgen og slåss for landet sitt. To år siden krefter i det republikanske partiet var villig til å sette til side et valgresultatet, og undergrave den viktigste demokratiske refleksen av dem alle – en fredelig overføring av makt etter valg. Det var et ekstremt ytterpunkt for en politisk bevegelse som truet med å sende USA på ville veier. Nå sliter politikken med et ørlite tilbakeslag.
[ Kjell Werner: Samarbeid i en urolig tid ]
Stemmekaoset er en krampetrekning fra et ytterste høyre som trodde på sterk innflytelse på USA, men som i høstens mellomvalg ble kraftig desimert. USA sa nei til Trumps utvalgte menn og kvinner i høst. Nå har 15–20 av de som likevel kom seg til Washington, forskanset seg i Kongressen. De vil ikke ha McCarthy. Og de nekter å høre, forkaster alt som minner om konstruktivitet og samarbeid, selv om det betyr at politikken stopper helt opp og ingenting kan vedtas. De avslører for alle hvilket kaliber politikere de er. Uten vilje til å kompromisse og finne løsninger, bare vilje til å ri egne kjepphester inn i solnedgangen, undergraves det politiske systemet.
Demokratene kan bare sitte stille og se på at de begår kollektivt selvmord. Og at de tar med seg partiet ned i en åpen borgerkrig. «The Party’s over», skrev den tidligere demokratiske ministeren Robert Reich i sin analyse av det republikanske kaoset. Når partiet ikke engang kan enes om en leder i Representantenes hus, hvordan skal de kunne styre landet med så store indre motsetninger?
[ Hege Ulstein: Trump kunne aldri ha gjort det han gjorde hvis han hadde stått alene ]
Smilet stivner når man tenker på hva som kunne blitt resultatet hvis de ikke var 15-20, men 50–60 som ikke hadde annen dagsorden enn å bryte ned det bestående i Washington og stoppe den politiske prosessen. Hvis Trumps politiske arvinger hadde blitt enda flere og beholdt grepet om den ene halvdelen av amerikansk politikk, slik det så ut til så sent som før valget i november, hva da?
Om dette er slutten på det republikanske partiet slik vi kjenner det, gjenstår å se. Om dette er starten på en splittelse og derfor slutten for topartisystemet, er umulig å si. Men det kan i det minste se ut til at trumpismens flamme er i ferd med å dø ut. Og mens man venter på at noen får jobben med å lede den mektige og nå arbeidsledige kongressen, vokser ikke akkurat aktelsen for politikk i USA.
