Stopp meg hvis dere før har hørt meg mene at farsdagen må heves opp på et høyere … Dere forsøker å stoppe meg? Har dere ikke fått nok av at Arbeiderpartiet må skjerpe seg, at alt er for dyrt, krigen like fæl, jorda må reddes, og, eh, «Maskorama»? Dere skal være glade for at jeg er kommet hit for å minne om at søndag er farsdag igjen. Vi trenger slike lyspunkt i mørke tider. Derfor sier jeg eder:
Min kollega i denne spalten, Hanne Mauno, hadde for noen år siden et useriøst utfall mot merkedagen vi står foran. «Mens morsdagen selvsagt er en viktig høytid med lange og gode tradisjoner i vårt land, er farsdagen virkelig blitt en dyr, unødvendig greie», skrev hun der. Jeg er glad for at farsdagen igjen kommer i «min» helg, så jeg kan sette ting på plass. Jeg får nemlig et inntrykk av at det ellers bare er handelsstanden som er villig til å stå opp og forsvare denne fine feiringen.
[ Julemarsipanen kan vente til over nyttår! ]
I motsetning til andre høytider som ramadan (islam), påske (kristendommen) og black friday (kapitalismen) er farsdagen ikke en religiøs forankret merkedag. Farsdagen er ikke en såkalt bevegelig helligdag, den er bare bevegelig. Mange hevder derfor at det historisk-vitenskapelige grunnlaget for denne høytida er tvilsom. Vi feirer farsdagen andre søndag i november her i landet. I Storbritannia kommer dagen tredje søndag i juni, som en slags kompensasjon for at de ikke har sankthans. I Australia har de farsdag i begynnelsen av september, kanskje på grunn av tidsforskjellen?
[ Dette tallet bør skremme vettet av Arbeiderpartiet ]
Farsdagen er likevel viktig. Ikke for far selv. Å nei da, jeg tenker først og fremst på barna, og deres glede av å glede far, med en entusiasme som er til å ta og føle på. Den hemmelighetsfulle hviskingen og tiskingen ukevis på forhånd, og romsteringen på kjøkkenet i morgentimene før far er stått opp på selve dagen. Dette har det riktignok blitt mindre av, rett og slett ingenting, etter at barna har kommet høyt opp i tenårene, og knapt nok står opp før far skal legge seg igjen.
Den første gangen jeg forsvarte farsdagen her i avisen var jeg opptatt av alle de gode gavene som varehandelen lokket med. Tannpasta med smak av bacon. Pizzaskjærer utformet som vinkelsliper. En flaskeåpner med telleverk. Og minigolfsettet man kunne bruke mens man sitter på do?
Disse kvalitetsgjenstandene finner jeg ikke lenger på markedet. Til gjengjeld er det mange praktiske bruksgjenstander som tilbys far. Jeg kan ikke forstå at jeg har klart meg uten den brillefine brillefinneren. Hvis jeg leter lenge etter brillene mine er det riktignok stor sjanse for at jeg har dem på nesa, men her er en innretning til å lime på brillene så man kan søke dem opp med telefonen. Da må man riktignok vite hvor telefonen er, eller søke telefonen opp med telefonfinneren, som styres fra nøkkelknippet. Nøklene finner man via appen til kaffetrakteren. Og så videre.
Jeg mener altså fortsatt at farsdagen er en av årets viktigste merkedager. Plassen tillater heller ikke i år å utdype hvorfor …