Kommentar

Den norske modellen = ha det gøy!

«God fredag»-spalten: Den norske «flest mulig – lengst mulig»-modellen er viktigere enn den amerikanske drømmen om «best mulig». Det vinner vi alle på.

Vi får kanskje ikke barnestjerner med vår modell, men til gjengjeld holder vi langt flere ungdommer i aktivitet lenge.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne pappatreneren opplevde ingen stor sportslig opptur under årets Norway Cup, men det var ikke det jeg satt og tenkte på noen timer etter at turneringen var over for vår del. Vi hadde samlet de nydusjede 14–15-åringene til kortspill, pizza og debrief. Smilene var tilbake og jentene var allerede i gang med å planlegge resten av ettermiddagen i ungdommelig glede på Ekebergsletta.

Jeg tenkte på en tekst jeg tidligere i sommer leste i den amerikanske avisa San Diego Union-Tribune. Mark Zeigler har dekket 16 OL og sju VM i fotball som sportsjournalist. I artikkelen sammenlignet han barne- og ungdomsidrett i USA og Norge. Jeg lot meg sjokkere av litt mer innsikt i hvordan amerikansk idrett faktisk drives. Foreldre velger idrett for barn som spesialiserer seg før de har begynt på skolen og de flinkeste siles gjennom uttakstreninger før de fyller åtte år. På sidelinjen står overambisiøse foreldre som ofte må ut med 4.000 dollar (i underkant av 40.000 kroner) i året for hvert fotballspillende barn. Sånn har vi det ikke i Norge, som Zeigler kunne dokumentere.

Den norske modellen handler i stedet om at alle skal kunne delta, og at barna skal ha mulighet til å prøve mange ulike idretter før de sent i ungdomsårene spesialiserer seg. Resultater teller vi knapt i norske fotballkamper før den alderen som den gjennomsnittlige amerikanske fotballspilleren legger opp, ved fylte elleve år. Vi får kanskje ikke barnestjerner med vår modell, men til gjengjeld holder vi langt flere ungdommer i aktivitet lenge. Folkehelseeffekten er enormt mye bedre i Norge.

Ved å sammenligne norske og amerikanske idrettsresultater målt i forhold til befolkningsgrunnlag, konkluderte Zeigler med at det ikke er noen tvil om at Norges modell også gir best uttelling når utøverne blir voksne. I artikkelen ramset han opp Karsten Warholm, Jakob Ingebrigtsen, Erling Braut Haaland, Casper Ruud, Viktor Hovland, Kristian Blummenfelt, Anders Mol og Christian Sørum. Litt tabloid slo han fast: «Ungdomsidrett i USA: Drevet av egoer og penger. Ungdomsidrett i Norge: Drevet av å ha det gøy!».

Ungdomsidrett i USA: Drevet av egoer og penger. Ungdomsidrett i Norge: Drevet av å ha det gøy!

—  Den amerikanske journalisten Mark Zeigler

Med dette på minnet, slo det meg at årets viktigste resultater ikke kommer i Norway Cup, men består i at jentegjengen bruker fire ettermiddager i uka sammen på fotballbanen. For hvordan får vi friskere og sunnere ungdommer? Ved å få dem til å trene. Hvordan unngår vi at ungdommer faller utenfor eller får dårlige vaner? Ved å aktivisere dem. Og hvor ofte bør vi da egentlig trene? Så ofte som mulig. For å få det til, er det selvsagt helt avgjørende at det først og fremst er gøy. God fredag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen