Det var den sommeren Europa brant og man endelig igjen kunne reise langt, langt av sted. Hav og nesten hele kontinent er krysset, og det var så lenge siden at man gjerne ble sittende og småfilosofere der ute i verden.
For eksempel i biltrafikken i en by langt nord i Mexico, omgitt av ørkenlandskap og knusktørr på tjuende året eller så. Tross den skrikende mangelen på vann vokser byen så fort at den er merkbart større enn sist, selv om det ikke var lenger enn seks år siden forrige besøk. Spesielt har den strukket seg i retning av det nye campusen til universitetet. Et helt nytt distrikt for de pengesterke har reist seg mot himmelen, og stadig nye kolonier til den lavere middelklassen strekker seg hvitmalte ved siden av og oppover fjellsidene.
Det er ikke en elbil i sikte. Ikke en eneste en, på to ukers kjøring på tvers og langs.
Inne i bilen er det kjølig og behagelig. I verden utenfor er det 40 grader i skyggen, og sola steiker. Det er bare vindusvaskerne, urfolk som tigger om penger og en og annen hipster som svetter på sykkelen som beveger seg der ute. Vi andre er innendørs. Hjemme, på kontoret eller på kjøpesenteret – eller på vei. I bil. Denne byen som stadig strekker seg lenger utover og nå ikke lenger er begrenset av de omliggende fjellene men har funnet daler og søkk mellom dem å vokse i, er en bilby.
Det finnes offentlig transport, men den brukes primært av dem med lite ressurser. Det finnes noen gående, men det er bare de aller fattigste, eller en nordmann på tur som skulle vise dem at dette slett ikke var noen sak, men som ikke kom særlig langt før han igjen satte seg i bilen. «Alle» kjører, hele tiden. Den korte kilometeren til nærmeste butikk, eller de 15 kilometerne til universitetet. Til venner, trening eller til baren.
[ Linn Stalsberg: Bare ja betyr ja. ]
Det er bil, bil, bil, uavhengig av hva en smått moralsk og klimatisk forarget nordmann måtte mene om saken. Dette er bilens rike, på samme måte som byene på den andre siden av grensa noen hundre kilometer lenger nord. Det er sånn byene er bygd, og det er slikt klimaet krever at det skal være.
Det er bil, bil, bil, uavhengig av hva en smått moralsk og klimatisk forarget nordmann måtte mene om saken.
Og det er ikke en elbil i sikte. Ikke en eneste en, på to ukers kjøring på tvers og langs i denne stadig mer forvokste småbyen, som nå nærmer seg en million innbyggere og som tilsynelatende aldri slutter å vokse.
Det skyldes kanskje den sløvende varmen, eller den døsige feriemodusen. Denne erkjennelsen av mangelen på elektriske kjøretøy oppleves som et oppsiktsvekkende funn, som et skikkelig «dævven steike»-øyeblikk. Det er ikke fritt for at man kan ha uttalt ordene, også, på trøndersk, til overraskede blikk fra de spansktalende i bilen.
Før man ble sittende taus og tenke, ja rent av filosofere. Noe må det jo bety at vi i Norge blir stadig og meget synlig mer elektriske, mens bilparken her oppe mot grensa til USA fortsatt går på fossil energi. Tenker man for lenge på saken, kunne man risikere å tenke at det slett ikke nytter, uansett hva man gjør. Verken her eller der.
[ Helge Simonnes: Bondeviks liv i spenning. ]
Den norske elbil-politikken har vært en dundrende suksess. Det finnes knapt andre måter å omtale saken på. Man kan være uenig i målet, eller i virkemidlene, eller i den sosiale profilen. Det er mye å ta tak i, for all del. Men om vi tar utgangspunkt i målet om å vri bilparken over i utslippsfri retning, er konklusjonen soleklar: Dette har vært en suksess. Den skal dere få, Venstre, i deres halvt desperate kamp for å beholde hegemoniet som elbilens fremste venn og forsvarer i Norge.
Vi kan krangle om miljøprofilen i å bygge stadig nye (el-)biler, men det er også liten tvil om at elbilen i Norge, isolert sett, er et genialt kjøretøy. Vi har – eller hadde – tilgang til rikelig med grønn strøm, og jommen pleide ikke denne strømmen å være rimelig også. Resultatet i Oslo, der denne skrivende bor når han ikke ferierer i Mexico, er at stadig flere kjøretøy slipper ut nøyaktig null c02 i bruk, til glede for nærmiljøet og for byens, landets og verdens klimautslipp.
Man kunne nesten få lyst til å rope og skrive et høyt hurra!
[ Helle Cecilie Palmer: En million klimafornektere. ]
Men så sitter man her da, bak rattet eller som passasjer, i ulike kjøretøy i en by langt nord i Mexico, og registrerer at suksessen er et meget lokalt fenomen. Her er det ikke spor av noe lignende, verken i gatene eller statistikken. Men det finnes da elbiler i Mexico også. I fjor ble det solgt 4.500 av dem – i et land med nesten 130 millioner innbyggere og rundt 35 millioner privatbiler.
Så sitter man der i små, gamle biler kjøpt brukt og billig og i svære, splitter nye modeller i helt andre prisklasser, alle drevet av fossilt drivstoff. Klimaanlegget kjører for fullt og man diskuterer krig og klima og gjenbruk av skittent vann til vanning av hagen i det knusktørre ørkenlandskapet, for det er jo ikke sånn at folk ikke er bekymra, eller ikke bryr seg. Ikke her, og ikke der.
Så sitter man der i små, gamle biler kjøpt brukt og billig og i svære, splitter nye modeller i helt andre prisklasser, alle drevet av fossilt drivstoff.
Og det er ikke fritt for at man kan få beskjed om å jekke seg litt ned når man snakker litt for lenge og varmt om elbilen og kanskje kommer i skade for å nevne partiet Venstre, til og med. For er det ikke slik, pinche güero, at du nettopp har flydd halve jorda rundt for å sitte her i bilen min og moralisere, mens jeg bare kjører rundt i hjembyen min og prøver å leve?
Og sånn kan vi jo holde på. Uten at det nytter så veldig mye. Kanskje ikke i det hele tatt.
