Ingen er fornøyde med tabellplasseringen til Vålerengas menn hittil denne sesongen. Ei heller har vi vært særlig imponert over prestasjonene på banen. Spillet virker ofte planløst og når vi en stakket stund ser ut til å få servert fotball av klassen vi hadde forhåpninger om før sesongen, har vi på et mirakuløst vis fulgt det opp med uflaks satt i system. Baklengsmål helt mot spillets gang, er spillets gang.
Men dette er typisk for Vålerenga, år etter år, sesong etter sesong. Det varslede verdensherredømmet blir satt på vent, for at vi igjen kan stable sammen noe som kan redde stumpene. Der står vi og lurer på hva som gikk galt denne gangen, mens vi bevitner at tulleklubber som Molde, Bodø/Glimt, og Lillestrøm får kalle seg for Norges beste lag. Det er helt uhørt, men det er altså livet til en VIF-supporter. Hvis lidelse er en sikker vei til himmelen, har vi i hvert oppnådd noen studiepoeng før det opptaket skjer.
[ «Alt er som normalt i Vålerenga Fotball. Men ingen liker det når normalsituasjonen er smerte» ]
I det siste har jeg lagt merke til at folk på tribunen med noe færre rynker og grå hår enn meg selv, har begynt å vise sin misnøye langt mer verbalt mot spillerne på banen, på en måte som er uvanlig for VIF-supportere. Skal jeg tippe er mange av disse folk som har kommet til i de korte periodene da Vålerenga faktisk opplevde litt suksess. 2004-2006, 2008 og 2010. Jeg tror dette kan ha gitt et falskt bilde om hvilke forventninger man egentlig kan ha til klubben vår, og når disse forventningene ikke blir møtt (og det gjør de sjeldent) får noen det for seg at det gjør det riktig å skjelle ut spillerne etter et tap, og i visse tilfeller når vi ikke vant på en dårlig dag.
Dette korresponderer dårlig med hva tribunelivet i Vålerenga er kjent for. I alle år har Klanen hatt ryggen til gutta på banen. Ofte i den grad at vi har sett litt naive ut, men det spilte ingen rolle. Uansett hvordan Vålerenga presterte skulle gutta vite at de hadde vår støtte, og at vi var der for å være lagets tolvte mann. Altså den ekstra spilleren som hjelper laget i å løpe litt fortere og takle litt hardere, når kampbildet krever det. Presterte du i den vakre blå drakta visste du at du gjorde oss på tribunen stolte. På dårlige dager hadde du fortsatt støtte. Svikter aldri Vålerenga. Buing på eget lag. Det var det bare folk i Bergen som gjorde.
[ «Send dine VIF-elskende kjære på kamp. Tro meg, alternativet er verre» ]
Dessverre tror jeg mange av spillerne på banen i dag ikke opplever denne typen støtte. I stedet er jeg stygt redd for at det å prestere for Vålerenga nå handler om å blidgjøre tribunefolket, i et håp om å slippe å se fråden i øya på noen som liksom er der for å støtte deg. Dette, i tillegg til det ekstreme potensialet som alle snakker om at finnes i klubben, tror jeg skaper en unødvendig stor ballast på skuldrene til spillerne. Du kan være så profesjonell du bare vil, men prestasjonsangst kan ramme alle.
Nå er det viktig å påpeke at disse klagende supportene ikke er i flertall. Tribunen er fortsatt stappet med folk som lever etter den gamle kulturen, og generelt er folk på tribunen der for å støtte og hjelpe klubben til nye bragder. Det er også viktig å påpeke at de klagende supporterne, akkurat som de andre på tribunen, bare vil det beste for Vålerenga. Det er selvfølgelig lov til å bli frustrert, men de tydelig sinte og frustrerte man legger merke til på tribunen, er nettopp de supporterne som blir sett. Se for deg en gruppe på tusen mennesker, der 999 forholder seg rolig mens en står foran alle og oppfører seg truende. Hvem i den gruppa du kommer til å huske?
[ «Selv om resultatene skulle utebli, koser i alle fall jeg meg på stadion for å se kortreist fotball» ]
Her ligger min oppfordring. Vær en konstant støtte til laget på banen, før, under og etter kampen, og ikke et forsurende element for gutta i garderoben. Hvis du trenger å klage, gjør det på puben eller andre steder der du snakker med likesinnede ansikt til ansikt. En liten digresjon i samme slengen, hold deg også unna klaging på sosiale medier. Hvorfor får holdes av til en annen fredag.
Jeg kan ikke garantere at blind og naiv støtte til gutta på banen automatisk vil føre til seier etter seier, men jeg garanterer at det vil være til hinder for destruktivt forventningspress.
For som vi har sunget i mange, mange år. Vi står sammen og kjemper, og vinner til slutt.
[ «Oslos valgmuligheter er Vålerenga Fotballs største nemesis, selv på fotballens festdag» ]