I siste sesong av den danske TV-serien «Borgen» møter vi journalisten Kathrine Fønsmark i det hun har fått jobben som nyhetsredaktør i den store fiktive TV-kanalen TV1. Sesongen handler, som de tre foregående, først og fremst om livet i dansk toppolitikk, og det ganske flytende forholdet mellom politiske prinsipper og makt. Men i framstillingen av Fønsmarks problemer i sin nye jobb, får serien et litt videre perspektiv.
Fønsmark utsettes for massiv kritikk i det hun sparker en medarbeider som åpenlyst motarbeider henne. Kritikken kommer ikke fra HR-avdelingen, verneombud eller andre som har med saken å gjøre, men tikker inn som en kontinuerlig strøm av meldinger på sosiale medier. Fønsmark, som ikke klarer å legge fra seg mobilen, får lese hvilken maktsyk megge hun er, og sladder fra redaksjonene hennes kommer tilbake som sannheter om hennes brutalitet i en stri strøm. Alt med en god dose underliggende kvinneforakt. Når hun seinere gjør om på beslutningen, og prøver å være en mindre bastant sjef, stopper ikke strømmen, den bare endrer fortegn. Nå er hun en svak leder, ei megge som ikke kan noen ting og sikkert bare har fått jobben fordi hun var pen som ung.
Veien til framsida på avisa er at de har gjort noe galt
Historien til Fønsmark kan forstås på mange måter. Hun framstilles på ingen måte som en særlig god sjef. Hun er sosialt keitete, slurvete i forholdet til ansattes rettigheter, og er i liten grad i stand til å se de sosiale konsekvensene beslutningene hennes har i det redaksjonelle miljøet hun jobber i. I de tidligere sesongene har serien vist hvor mye makt journalister som Fønsmark har over politikerne, uansett politisk farge og tilhørighet. Denne gangen får vi se hvor mye påvirkning sosiale medier har på både politikk og journalistikk. Og bakom synger toppledere og styre som på langt nær setter den journalistiske friheten like høyt som redaktør Fønsmark.
Men for meg er det mest slående ved portrettet av den stadig mer prega Fønsmark hvor håpløs situasjonen hennes er. Hun er sjakk matt uansett hva hun gjør. Kritikken er like nådeløs når hun er bestemt som når hun prøver å være lyttende. På engelsk beskrives dette dilemmaet med setningen «Damned if you do, damned if you dont». Jeg tenkte på det samme tidligere i uka, da VG hadde en høyt profilert sak om at tidligere kulturminister Abid Raja hadde delt ut koronastøtte til kulturaktører som gikk med overskudd, og at det har blitt gjennomført en rekke konserter med koronastøtte nesten uten publikum. Den underliggende påstanden i saken er at ministeren, kulturdepartementet og Kulturrådet har vært for slepphendte med midlene. Raja og kulturbyråkratiet er «damned», for det de gjorde under koronaen.
[ Kjell Werner: Et landbruk over hele landet har sin pris. ]
For den som husker noen år tilbake, var det motsatt. Raja, kulturdepartementet og Kulturrådet blei kritisert for å være for seine, kunstnere og kulturarbeidere uten penger til mat og regninger trengte hjelp langt fortere enn byråkratiet leverte. Raja var «damned» for det han ikke gjorde under koronaen.
Poenget er verken å si at Raja gjorde rett eller galt, men at han ser ut til å være i samme situasjon som Fønsmark i «Borgen». Uansett hva han gjorde, ville det vært galt. Å dele ut ekstraordinære midler av den størrelsesorden som koronatiltakene krevde uten å trø feil, krever et stort byråkrati, detaljerte søknader og lang og grundig saksbehandling. En slik prosedyre ville etter all sannsynlighet gitt altfor lang saksbehandlingstid. Så Raja er som Fønsmark, fanga. Det beste i slike situasjoner er ofte å gjøre minst mulig. Den som gjør ingenting, kan i det minste ikke kritiseres for å ha gjort noe galt.
Dette er en situasjon jeg tror stadig flere politikere står i. I alle fall de som har makt og myndighet. For ikke å snakke om de som forvalter sentrale deler av velferdsstaten vår, helsevesen, NAV, eldreomsorg, barnevern og skole. Uansett hva de måtte legge ned av arbeid på en hverdag, er veien til framsida på avisa at de har gjort noe galt. Eller rettere sagt, at noen mener de har gjort noe galt.
Misforstå meg rett. Det er et udelt gode å bo i et land hvor politikere og myndighetspersoner kan kritiseres fritt. Og det er få ting som skader samfunnsutviklinga mer enn autoritær enighet. Og ikke minst, det er mye å kritisere både politikere og norsk politikk for. Jeg har sjøl krangla om plassen først i køen for å dele ut den kritikken. Men, jeg tror vi er i ferd med å tippe over ei grense fra uenighet og debatt til kritikk som styrende prinsipp for offentlighet.
At noen som er kritiske til noe som noen med makt har gjort, er en nyhet uansett hvor mye hold det er i kritikken.
Den fiktive nyhetssjefen Fønsmark blei ramma av twitteratet. En mobb av mer eller mindre anonyme stemmer som kaster seg over en sak og gjør den til den viktigste i verden for en kort periode. Twitteratets makt ligger i at veldig få mennesker kan framstå som uendelig mange om de bare bruker den samme hashtagen og tagger de riktige menneskene. 40-50 ivrige twitterbrukere kan skape en storm som i løpet av minutter finner veien til nettavisene, og derfra går veien til debattredaksjoner og kommentariatet – de mer profesjonelle synserne som får betalt for sine meninger i aviser og mediehus. Og langs den veien kan et synspunkt, et perspektiv eller en kritikk som i utgangspunktet blei delt av svært få, framstå som «alles» standpunkt.
Motoren i denne mediemaskinen er uenighet og kritikk. Om noen syns Sentralsykehuset i Stavanger gjør en for dårlig jobb for kreftpasienter, så er det en nyhet. Det kan med enkle grep framstilles som kritisk journalistikk å presentere denne kritikken. Om noen uka etter sier at Sentralsykehuset i Stavanger har prioritert for lite ressurser til psykiatrisk poliklinikk, og at kreftavdelingen får for mye ressurser, er det en like god nyhetssak. Like kritisk som den forrige. Grunnprinsippet er at noen som er kritiske til noe som noen med makt har gjort, er en nyhet uansett hvor mye hold det er i kritikken.
Dette er ikke et nytt fenomen, det er en blanding av det gamle fortellingen om at en hund som biter en mann ikke er en nyhet, mens en mann som biter en hund, er det, og medienes på mange måter prisverdige stillingtagen mot de mektige. Men kombinasjonen av sosiale medier og medier som slåss om oppmerksomheten vår mens vi er på nettet, er giftig. Og gifta treffer oss alle, ikke bare de med makt. Ingen er tjent med en offentlighet hvor det kun er plass til kritikk.