Kommentar

Krigen i Ukraina sett utenfra

I FN fordømte det store flertallet av medlemslandene Russlands angrep på Ukraina. Det skulle bare mangle. Men færre slutter opp om straffetiltakene, for mange har vestlige overgrep i friskt minne.

Russiske soldater i Berdyansk i Donetsk i østlige Ukraina. Bildet er levert av nyhetsbyrået AP, tatt på tur organisert av det russiske forsvarsdepartementet.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I geopolitikkens verden er konflikten mellom USA og Kina hovedsaken. USA er uforutsigbart, men oppdemming av Kina er et fastpunkt. Kina truer med å overgå USA på stadig flere områder, derfor gjelder det å kraftsamle. Dette er et overordnet perspektiv som legger føringer på USAs politikk både her og der.

I Midtøsten kuttes store baser til fordel for mange små, militære støttepunkter som koster mindre, men som kan underlette rask tilbakeføring av styrker. I Europa har bilaterale avtaler en lignende rolle. Stortinget skal snart klubbe en slik – den såkalte tilleggsavtalen mellom USA og Norge. Smart av USA, men problematisk for Norge fordi støttepunktene inngår i en global strategi som kan være vanskelig å overskue og enda vanskeligere å påvirke.

Amerikansk Ukraina-politikk er blitt en del av det samme tankegodset. USA vil svekke Russland slik at det ikke er i stand til å gjøre det samme mot andre som det har gjort mot Ukraina. USAs forsvarsminister Lloyd Austin var eksplisitt på dette punktet under sitt Europa-besøk nylig. Jo lenger krigen varer jo mer årelates fienden, og jo lenger sanksjonene varer dess vanskeligere blir det for russerne å gjenreise militær slagkraft. Langt på vei er man der allerede: Krigen har avdekket mangler og svakheter som gjør angrep på et NATO-land hinsides militær fornuft.

Den amerikanske målsettingen om å desimere Russland er ikke det samme som å støtte Ukraina, og den er ikke like legitim. Krigen er ikke bare en krig mellom Russland og Ukraina: nå har våpenstøtten også gjort den til en stedfortrederkrig mellom Vesten og Russland anført av USA. Dette gjør det lettere for Putin å appellere til patriotisk innsats, og Kina har ikke råd til å la Russland forvitre. Det har heller ikke India, som har gode historiske erfaringer med russerne, kjøper våpen derfra, samarbeider med dem om atomenergi, og distanserer seg fra straffetiltakene.

Sett fra andre verdensdeler er krigen i hovedsak et spørsmål om den europeiske sikkerhetsstrukturen. Mange rister på hodet når vestlige politikere maner til respekt for den internasjonale liberale rettsordenen. Riktignok var det USA som gikk i spissen for den etter andre verdenskrig, men USA var også den første til å bryte den. Skjulte operasjoner («covert operations») begynte på Eisenhowers tid, og han rakk å autorisere over 100 slike inngrep for å kaste regjeringer og snu stater i USA-vennlig retning. Tradisjonen tro deltok USA aktivt også under Maidan-opprøret i 2014, og i dag er det mange ubesvarte spørsmål om hvem som styrer hva.

Amerikansk snakk om en regelbasert orden utløser allergiske reaksjoner.

—  Sverre Lodgaard

Landene i det globale sør sympatiserer stort sett med ukrainerne og ser Russland som aggressor – det skulle bare mangle – men amerikansk snakk om en regelbasert orden utløser allergiske reaksjoner. Dette er en orden som har tillatt USA å bryte reglene uten å straffeforfølges. Mange er derfor lite motivert for å delta i straffetiltakene mot Russland. Anført av Sør-Afrika avsto 17 afrikanske land fra å stemme i FN, og noen store søramerikanske land distanserer seg også.

I Midtøsten har landene nok med sitt. De har sine egne spesielle grunner til å ligge lavt i Ukraina-konflikten. Forhandlingene om gjeninnføring av atomavtalen med Iran er viktigere enn det som skjer i Ukraina. Saudi-Arabia og Emiratene så helst at USA gikk til krig mot Iran og er klare til å gjøre felles sak med Israel. Det kan de få sjansen til hvis forhandlingene mislykkes, for da vil kappløpet mellom sentrifuger og sanksjoner fortsette med krig som et mye sannsynlig resultat. Den krigen vil i så fall involvere mange land i regionen og bli langt mer ødeleggende enn noen av de foregående.

Saudi-Arabia og Emiratene så helst at USA gikk til krig mot Iran.

Mens vestlige regjeringer og medier har en tendens til å ta hele verden til inntekt for sine besvergelser om den regelbaserte internasjonale ordenen er altså virkeligheten annerledes. Sett fra andre verdensdeler minner krigen om ting de har opplevd tidligere, med den forskjell at nå er det russerne som har forgått seg og Europa som rammes.

Det rustes opp over hele verden, men russerne har satt ekstra fart på europeerne. Før var det 2 prosent som gjaldt; nå går man ut over det. Hvor mye er nok? Hvor mye sterkere enn Russland bør man være? Spørsmålet er viktig, men ikke det viktigste. Så langt har det meste dreid seg om NATO, men hvis vi ser litt lenger fram i tid melder det seg store strukturelle spørsmål om EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske rolle og NATOs framtid. For etter hvert som Russland blir vingeklippet og europeerne styrker sin forsvarsevne kan USA trekke seg tilbake og overlate mer av forsvaret til europeerne.

Europeerne betyr i denne sammenhengen EU eller en indre krets av medlemsland. Samarbeidet om sikkerhet og forsvar har vokst de senere årene, men utviklingen går langsomt. Frankrike er pådriver for autonome militære styrker for å gjøre EUs naboskapspolitikk mer troverdig, men meningene er delte. Derfor er det etter all sannsynlighet amerikanerne som vil forme spørsmålet, som en utfordring til europeerne, for de som har beslutningskraft til det. Demokratene vil trolig reise det som et spørsmål om restrukturering i NATO-rammen. Hvis Trump eller hans like vinner neste valg kan USA komme til å sette det multilaterale samarbeidet til side til fordel for bilaterale avtaler.

Klarer Unionen å svare på utfordringen og ta det primære ansvaret for egen sikkerhet? Utfallet er uvisst, men i kjølvannet av krigen vil spørsmålet presse seg på.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen