Sen ankomst til hotellet. Avreise etter en god frokost. Dette er livet til nordmenn som reiser mye i eget land. Forrige uke ble et landsens hotell på Otta mitt landingssted. Til frokost forsøker jeg alltid å lese stedets lokalavis. Denne onsdagen i slutten av mars hadde Gudbrandsdølen en stor nyhetssak om kommunedirektøren i Sel som ikke ville utsette ukrainske flyktninger for unødig byråkrati. Det ble bestemt at 13 personer skulle innlosjeres på stedets hotell.
Jeg løftet blikket fra papiravisen og forsto med ett at jeg var i begivenhetenes sentrum i et lite lokalsamfunn. På frokostbordene rundt meg satt flyktningene. Unge kvinner fra 20 til 40 år. Noen barn var det også. Det var tilsynelatende fredfulle forhold. Kvinnene fra Ukraina forsynte seg med sprøstekt bacon og speilegg. Om de også smakte på norske pannekaker, blåmugget Selbu-ost og den lokale byggmjølsgrøten, vet jeg ikke.
Atskillelsen fra ektefeller, kjærester, slekt og venner kan bli langvarig
Å venne seg til norsk mat, er antakelig ikke det store problemet, men derimot hva fremtiden vil bringe for unge mennesker som i en bråvending har fått kastet livene om. Jeg kunne sette meg i bilen og haste videre. Snart kunne jeg møte ektefelle, barn og barnebarn.
De som satt igjen i matsalen var ikke preget av dårlig tid. Hendene var foldet rundt varme kaffekopper. Kanskje ba de en bønn om snart å kunne vende tilbake til eget land. Håpet er ikke særlig realistisk. Atskillelsen fra ektefeller, kjærester, slekt og venner kan bli langvarig.
I de siste ukene har avisene hatt mange reportasjer om hva det vil si å være flyktning. A-magasinet har latt oss møte legen Phuong Ngoc Nguyen. Han flyktet fra Vietnam i 1975 og kom seg til Norge der han startet på legeutdannelsen. Han betegner seg selv som godt integrert i det norske samfunnet og har følgende melding til nordmenn: «De som nå løper og reiser fra krigssonene i Ukraina, vil trenge hjelp. Følelsene kommer til å henge i dem lenge».
[ Dagsavisen mener: Endelig snakket Fotballforbundet i klartekst ]
Denne onsdagen hadde ukrainske flyktninger i Norge noe helt spesielt å se fram til. Deres president Volodymyr Zelenskyj var invitert til å holde tale for den norske nasjonalforsamlingen. TV-bildene fra den fullsatte stortingssalen ble et symbol på den norske solidariteten med Ukraina. Det gjorde sikkert også inntrykk på de på Otta.
Den populære presidenten ba Norge om mer våpen og penger. Det er norske politikere som må svare på disse henstillingene. På slutten av talen kom Zelenskyij med en oppfordring som alle nordmenn kan involvere seg i: «Hvert år på grunnlovsdagen 17. mai arrangerer dere en svært høytidelig feiring – barnetogene. Barn fra hele Norge er med. I år vil også våre barn gå sammen med deres barn – ukrainere som er kommet for å få beskyttelse og sikkerhet».
Ære være Sel kommune som tilbyr flyktninger varme rom, mat og omsorg. Lokalavisen kunne også fortelle at to driftige kvinner hadde etablert seg i et lokale der flyktningene kunne forsyne gratis med klær. Norske barn og unge tar vareopptelling på rommene og har oppdaget at de kan la andre få del i vår overflod.
17. mai vil det være mange som går i norske klær og bærer både det norske og ukrainske flagget. Vi får håpe at det blir deres siste 17. mai i Norge. I mellomtiden må vi alle gjøre vårt beste for at håpløsheten for ukrainske flyktninger ikke skal bli for tyngende. Det ufrivillige hotellivet kan aldri erstatte friheten.