Kommentar

Så ble de kvitt’A

Hadia Tajik er fjernet, og etterfølgeren skal på plass. Tåler Ap 14 måneder med nestlederstrid, for ikke å snakke om lederstrid?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Bli kvitt’A» var ordlyden på klistremerkene folk på høyresiden brukte på begynnelsen av 80-tallet. Budskapet var todelt. De vil bli kvitt’a, i betydningen Gro Harlem Brundtland, og de ville bli kvitt A, i betydningen Arbeiderpartiet.

De som nå har lyktes i å fjerne Hadia Tajik, kan fort komme til å oppnå en lignende dobbelteffekt. De ble kvitt Tajik, men dette er også et rammende slag for Arbeiderpartiet. Ikke bare fordi partiet nå mister en lysende politisk begavelse, men fordi det sannsynligvis kommer til å oppstå små og store maktkamper på hver tue og hver knatt. De kan vare lenge. Bli ikke overrasket om Ap må tåle nye bunnoteringer framover.

Mange, egentlig de fleste, forståsegpåerne mener at Tajik falt for eget grep, og at pendlersakene var så alvorlige at det måtte gå sånn. Særlig når hun ikke var mer ydmyk. Det er mulig, det. Hva hvis hun med én gang hadde sagt «jeg er så lei meg, jeg skammer meg, jeg skal betale tilbake hvert øre og jeg ber om tilgivelse». Hadde det holdt? Det er ikke så sikkert. Hun sa jo tross alt unnskyld, hun beklaget, hun betalte tilbake og hun gikk av som statsråd - uten at det var tilstrekkelig.

Man skal være politisk både tonedøv og svaksynt for ikke å høre og se at Tajiks fall skyldtes noe mer enn pendlerboligsakene og hennes håndtering av dem, både for femten år siden og i dag. Miljøer i Ap og LO som ønsket å få henne vekk, så en mulighet, brukte den – og lyktes. Den brannen har ulmet i Ap i lange tider − lenge, lenge før VGs og Aftenpostens avsløringer i februar.

Ap må forberede seg på en lederstrid, også. Hadia Tajiks avgang som nestleder leses best slik: Den første er allerede felt i denne lederstriden.

For enkelte var det et poeng i seg selv å få vekk Tajik som en hevn etter Giskes fall. De anser Jonas Gahr Støre som nestemann ut. «One down – one to go» som en triumferende Giske-tilhenger skrev på Facebook etter at Tajik trakk seg som nestleder søndag kveld. For andre byr den ledige nestlederplassen på en mulighet til å posisjonere seg i Ap-toppen.

En sterk maktallianse mellom Akershus Ap og Trondheim Ap kan, sammen med store deler av det sentrale LO-miljøet, nå virkelig ta grep om Ap. Lederen av Akershus Ap, utenriksminister Anniken Huitfeldt, spiller en nøkkelrolle. Tonje Brenna fra samme fylke nevnes stadig som en aktuell nestlederkandidat. De tapte kampen om Viken, men den striden viste at en partipolitisk maktkamp var viktigere enn inneklimaet i regjeringen, og at Jonas Gahr Støre ikke har autoritet nok til å sette foten ned. Anniken Huitfeldt var en viktig del av Trond Giskes nettverk da han var aktiv på toppen av AUF og Ap, men har de siste årene vært opptatt av å distansere seg. Hun har nå en egen, meget solide maktbase, delvis bygget på Giskes gamle allianser.

Helseminister Ingvild Kjerkol er leder av Trøndelag Ap. Hun ble valgt til fylkesleder etter et dramatisk årsmøte i 2020 der lederen av valgkomiteen, tidligere stortingsrepresentant Arild Grande, kom med sterke advarsler. «Jeg har sett folk blitt støtt ut, nærmest gått til grunne i vårt parti. Som ikke handler om en enkeltperson, men en kultur. Jeg har selv opplevd det på kroppen, og jeg har sett situasjoner hvor jeg selv burde ha sagt fra,» sa Grande fra talerstolen. Etter at Kjerkol ble valgt med 156 mot 75 stemmer på et benkeforslag, irettesatte hun Grande kraftig. Samme kveld feiret hun det nye vervet på restaurant, sammen med blant andre Trond Giske.

Kjerkols navn dukker nå også opp i spekulasjonene om hvem som kan bli ny nestleder. Hennes merkelige uttalelser i forrige uke, da hun ikke ville bekrefte at hun hadde tillit til Hadia Tajik, men at hun hadde en slags annengradstillit ved å ha tillit til at Jonas Gahr Støre hadde tillit til henne, ble lagt merke til.

Den som er nestleder i Ap, er en selvskreven kandidat til å bli ny partileder. Det er der den store potten ligger. Den mest opplagte kandidaten, Hadia Tajik, er ikke lenger aktuell. Tonje Brenna er neppe erfaren nok på en stund ennå til å nå helt til topps, og Ingvild Kjerkol er for kontroversiell. Et mulig scenario kan være at Anniken Huitfeldt selv tar sikte på toppen.

Aps neste landsmøte er ikke før våren 2023. Spørsmålet er om partiet tåler en åpen nestlederstrid i månedsvis. Situasjonen minner om 2002, da Jens Stoltenberg ble utpekt som ny partileder etter Thorbjørn Jagland ved påsketider. Men landsmøtet var ikke før i november. Det utløste en seig maktkamp som endte med at Trond Giske nesten lyktes i å bli nestleder. På målstreken innstilte valgkomiteens leder, Gerd-Liv Valla, i stedet Anniken Huitfeldt, i et håp om at hun var mer spiselig. Det holdt ikke. Også Huitfeldts kandidatur provoserte landsmøtet så mye at de i all hast endret vedtektene sent fredag kveld, slik at Ap gikk fra to til én nestledere. Dermed ble Huitfeldt blokkert, og Hill-Marta Solberg fortsatte som den eneste nestlederen.

Forskjellen er likevel mer slående enn likhetene: I 2002 valgte Ap en ung leder med årevis foran seg i politikken. Jens Stoltenberg skulle bli statsminister i åtte år, og han gikk ikke av før 12 år senere. I 2023 har det gått 21 år, men Ap har likevel en partileder og statsminister som er i samme generasjon som Stoltenberg. Støre representerer ikke Aps langsiktige framtid slik Stoltenberg gjorde ved årtusenskiftet.

Partiet står med andre ord ikke bare foran en nestlederstrid. Ap må forberede seg på en lederstrid, også. Hadia Tajiks avgang som nestleder leses best slik: Den første er allerede felt i denne lederstriden.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen