Kommentar

Kirkens jakt på de sterke menn

Mange tenker at dette er én gal manns verk.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Russlands blodige angrepskrig i Ukraina er så pass uforståelig at mange tenker at dette er én gal manns verk. I møte med den største europeiske krisen etter den andre verdenskrig er det en for lettvint konklusjon.

Det er et kollektiv som har gått av skaftet. Russiske institusjoner trenger å bli saumfart. En av disse er Den russisk-ortodokse kirke som på ingen måte er blitt en motstemme til Vladimir Putin. Heller ser vi at kirkens overhode, patriark Kirill, støtter opp om krigføringen. Ved starten av angrepet kom han med en forblommet uttalelse om at krigen ikke måtte gå ut over sivile. Senere har han forsterket sin støtte til de russiske soldatene.

En hel verden reagerer med forferdelse over at en kristen kirke til de grader går militærmaktens ærend. Her handler det tross alt ikke om en forsvarskrig, men om et brutalt angrep på et annet land.

Kanskje er det begrepet angrepskrig russerne ikke forstår. De ser hele krigføringen som en forsvarskrig mot at vestlige liberale verdier og dekadanse skal få innpass i det russiske samfunnet, og for så vidt også den ukrainske. I denne kampen har den russisk-ortodokse kirke stått i fremste rekke. Å ta avstand fra homofili og annen form for moderne kjønnsidentitet, har vært viktig del kampen. Da kirken i 2012 gikk til det uvanlige skritt å gi åpenlys støtte til Putin, var det nok ut fra en tankegang om at han var den eneste som var sterk nok til å stå i denne verdikampen.

På dette punktet ligner det mye på det som skjedd i USA tre år senere. I 2015 ble evangelikale kristne etter hvert overbeviste om at Donald Trump var den eneste som var sterk nok til å utfordre USAs liberale elite, eller «sumpen i Washington». De evangelikale opplevde at USA åndelig sett var på feil kurs. Åndskampen strammet seg til, og mange troende kom inn på et spor der de så på den ikke så spesielt gudfryktige Trump som en redningsmann i det som ble sett på som en helt nødvendig forsvarskrig.

Evangelikale i USA og ortodokse i Russland er virkelig helt ulike størrelser, men kanskje har de til felles at de leter etter en sterk leder som kan hjelpe landet ut av et uføre. Verken Donald Trump eller Vladimir Putin slår om seg med bibelord, men de har hatt en fabelaktig evne til å trykke på de rette knappene når de spiller på religiøse følelser. Trump lovte å utnevne konservative høyesterettsdommere, og Putin sørget for strenge restriksjoner mot homofile.

I en slik religiøs retorikk handler det også om å sørge for å la seg avbilde sammen med de rette kirkelige lederne. Nå i februar hadde Kirill vært patriark av Moskva i 13 år. Putin troppet opp med en gedigen blomsterbukett. Bildene talte sitt tydelig språk, akkurat som amerikanske presidenter i etterkrigstiden har latt seg avbilde sammen med USAs pastor Billy Graham. Trump gikk enda lenger. Han inviterte pastorer til storslåtte middager i Det hvite hus. Ved starten av Ukraina-krig hyllet Trump Putin som en sterk leder.

De evangelikale i USA ble fanget av Donald Trump, og det samme er skjedd med Den russisk-ortodokse kirke. Putin har spunnet et nett som det er vanskelig for kirken å komme seg ut av. Det handler om både økonomiske og sosiale bindinger. Dessuten har det i de siste årene vært en knallhard strid mellom de ortodokse kirkene i Russland og Ukraina. Patriarken i Moskva har ikke sett med blide øyne på at den ukrainske ortodokse kirke vil bli en selvstendig størrelse.

Det er lett å være enig med professor Vebjørn Horsfjord ved høyskolen i Innland når han i Vårt Land og Aftenposten slår fast at «tradisjonelle verdier har tatt evangeliets plass» i Russland. Mye av det samme har skjedd blant USAs evangelikale. Under nasjonalismens faner blomstrer den religiøse retorikken. Dagen før den internasjonale kvinnedagen kan vi konstatere at ulike kirker i verden jakter på de sterke menn.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen