«Hvordan skal vi få tak i folk?» spør mange arbeidsgivere i byggenæringen seg om dagen. Denne gangen handler det ikke om stengte landegrenser og pandemi, men regjeringens forslag om å forby innleie fra bemanningsselskap i Oslofjord-området. Framover vil det bli vanskelig å leie inn løsarbeidere, og bedriftene må belage seg på å ansette folk i stedet. Men hvor skal de hente dem fra?
Det korte svaret på det spørsmålet er: På deres egne byggeplasser. For det er jo ikke sånn at det er umulig å få tak i folk, bare fordi du ikke kan leie dem inn. Man kan jo for eksempel ansette dem i faste stillinger, og leie inn personell fra hverandre når det kniper. Slik var det vanlig å gjøre det i byggebransjen da jeg selv jobba som maler, og slik er det fremdeles vanlig å gjøre det flere steder rundt om i Norge.
Om du som 15-16-åring skal velge vei videre i livet, og aldri før har fått bryne hode og hender på en håndverksmessig utfordring, skal det gjerne mye til for at du velger en sånn utdanning.
På landets mange små og store byggeplasser jobber det flust med folk som kan ansettes, og som har vært mer enn gode nok til å utføre arbeid som leiesvenner. Å gi dem en fast ansettelse er ikke vanskelig, men det krever at man satser litt på kompetansebygging. For en del av disse arbeiderne er det for eksempel et problem at de ikke snakker norsk, ettersom de bare har jobbet med andre utenlandske arbeidere. Mange av dem mangler også formelle kvalifikasjoner i form av norsk fagbrev. Med de nye innleiereglene på vei, er det på tide at bransjen tar et medansvar og begynner å dyrke arbeidskraften framfor bare å høste den.
Arbeidsgiverne vil kunne regne med god hjelp fra fagforeningene, som lenge har delt ut både stipender og avholdt norskkurs for medlemmene, og på den måten sørget for at polske, litauiske og andre bygningsarbeidere har kunnet bli fullverdige og likestilte medborgere i samfunns- og arbeidsliv. Slike prosjekter må skaleres opp, og arbeidsgiverne må gjøre sin del av jobben – ikke minst ved å tilrettelegge for språkundervisning som ikke skal foregå seint på kveldstid, etter lange og harde arbeidsdager.
En stor del av løsningen på byggebransjens rekrutteringsproblemer ligger her. Voksne, utenlandske arbeidere må få faste ansettelser, fagbrev og språkkunnskaper. Den store bonusgevinsten ved dette er at norsk ungdom får se at dette er en bransje der de ikke utdanner seg til en jobb i et bemanningsselskap. Når ungdommen og foreldrene deres ser det, vil det også bli mulig å sikre bransjen den arbeidskraften den trenger på mer langsiktig vis: Ungdom som i dag vansmekter i utdanningsløp de egentlig ikke trives i, eller som havner utenfor både arbeidsliv og utdanning, kan i stedet få seg en framtid som tømrere, murere, malere og betongarbeidere.
I Oslo er det i dag elleve – 11 – ungdommer som utdanner seg til å bli malere i det tradisjonelle skoleløpet. Å få ryddet opp i arbeidslivet er den første og mest grunnleggende forutsetningen for å få flere til å velge slike yrkesfag. Men det er ikke nok. I tillegg må skolene våre, fra de første årene til de siste, legge til rette for at elevene får erfaringer med såkalte «praktiske» fag. Om du som 15-16-åring skal velge vei videre i livet, og aldri før har fått bryne hode og hender på en håndverksmessig utfordring, skal det gjerne mye til for at du velger en sånn utdanning.
Et av svarene på dette er å styrke og bygge ut arbeidslivsfaget i ungdomsskolen. Her i avisa har jeg tidligere skrevet om Tæruddalen ungdomsskole i Lillestrøm kommune, der fagansvarlig lærer Birger Aaserud sto i spissen for å bygge opp en del av skolen som en moderne yrkesarena. Arenaen inneholder blant annet en egen del dedikert til snekkerutstyr, med utstyr for tredreiing, og en møbelsnekkermaskin der lærerne kan forberede materialer til elevene.
En av de som var så heldige å få gå der, var Emilie Bodi. Hun tok fagbrevet sitt forrige sommer, og leverte ifølge fagnemnda en av de beste prøvene på flere år. Hun var også en av de som ble valgt ut til å lage et av designene på utstillingen til det nye prosjektet «Lagvis», som er et nytt og spennende initiativ fra Håndverkssenteret ved Edvard Munch videregående skole. Det gjennomføres i samarbeid med Oslo Håndverks- og Industriforening, Oslo kommune og Skedsmo vgs., og skal fungere som et møtested for framtidas håndverkere og designere. De sistnevnte tegner prototypene, mens håndverkselever og lærlinger lager de utvalgte konseptene. «Håndverkere og designere er avhengige av hverandre, og de beste arbeidene blir skapt når de samarbeider tett», skriver de på lagvis.no.
Neste utstilling åpner nå, fra 23. til -28. mars på DogA i Oslo. En av dem som er valgt ut til å bygge et møbel der, har også gått på arbeidslivsfag. «At to elever som har hatt arbeidslivsfag i ungdomsskolen blir valgt ut for sin dyktighet i håndverk, mener jeg har en direkte link til faget», sa Birger Aaserud da jeg var i kontakt med ham forrige uke. Han tok nylig også kontakt med Arne-Olav Walbye, som er en ihuga lærer i faget og som ledet fagfornyelsen i arbeidslivsfag, og sammen har de tatt et initiativ for å opprette et studie i arbeidslivsfag, for lærere som trenger kompetansepåfyll. OsloMet tok dem imot med åpne armer, og studiet er i gang allerede til høsten.
[ Gutta da, vi er på lag her! ]
Senterpartipolitikerne Marit Knutsdatter Strand og Magnus Weggesrud har på sin side fulgt opp initiativer for å åpne de yrkesfaglige linjene på videregående nivå for flinke elever på 10. trinn. Akkurat som dyktige elever i akademiske fag har hatt muligheten til å få bryne seg på «neste trinn» i en årrekke, er tanken at elever fra arbeidslivsfag skal få muligheten til å få noen timer på yrkesfag i uka. Neste år lanseres det første pilotprosjektet.
Byggebransjen burde ta imot alt dette med åpne armer, og forstå hvordan de ulike delene henger sammen. Å rydde opp i arbeidslivet, og å skape gode, solide og langvarige yrkesfaglige utdanningsløp, henger uløselig sammen. Noen har for lengst gått foran med gode eksempler, som Veidekke med sin «skole på byggeplass». Andre henger etter, og klager nå over at den billige arbeidskrafta de har gjort seg så avhengige av, forsvinner. Om de fortsetter å tviholde på den strategien, er det på tide å finne seg noe nytt å gjøre. Norge har nemlig fått en ny regjering, og arbeidslivet – og arbeidslivsfaget! – skal ta en ny kurs.