Kommentar

Beretninger om beskyttelse

Ap-nestleder Hadia Tajik har helt legitime grunner til å kritisere Aftenpostens dekning av sikkerhetstiltakene rundt henne.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Fredag kveld postet Aps nestleder Hadia Tajik et innlegg på Facebook som har utløst en opphetet debatt.

Tajik gikk til det uvanlige skritt å imøtegå en artikkel i Aftenposten før den ble publisert. Hvorfor hun så seg nødt til å gjøre det, forklarte hun selv: «I dag fikk jeg beskjed om noe jeg aldri har opplevd med norsk presse før – at de mot min vilje vil publisere opplysninger om trusselvurderinger og sikkerhetstiltak rundt meg.»

Tajiks oppgjør med Aftenposten ble straks lest som en strategisk mediemanøver. Den konservative avisen Minerva har kalt det en «skitten lynavleder». VGs mener å vite at det dreier seg om et «røykteppe». Bernt Olufsen i Medier 24 bruker uttrykket «Facebook-trikset». Kommunikasjonsekspertene analyserer i vei og diskuterer om det såkalte kommunikasjonsgrepet var genialt eller idiotisk.

En del av omtalen av Tajiks utspill som et slags presse-spinn, tyder på at ganske mange ikke helt tar innover seg det mørke alvoret i denne saken.

Det er flere grunner til at denne tolkningen av Tajiks utspill ikke bare skurrer, men framstår som konstruert.

Tidligere har noen få politikere tatt til Facebook for å prøve å stjele narrativet, som det heter, i negative saker. Tre klassiske eksempler er Høyre-politikeren Kristian Tonning Riises forsøk på å bagatellisere alvorlige overgrepsanklager, tidligere Høyre-ordfører Fabian Stangs forsøk på å torpedere kritisk journalistikk om skattesnusk og tidligere Ap-nestleder Trond Giskes forsøk på å mistenkeliggjøre nye varslersaker om ham da han prøvde seg på nok et comeback i politikken.

Disse tre sakene har én ting til felles: Det viste seg ganske snart at den historien politikerne prøvde å spinne, ikke på noen måte var sannferdig eller på nivå med de sakene det faktisk dreide seg om. De var langt alvorligere. Det ble klart straks mediene publiserte.

Det er ikke tilfelle i Hadia Tajiks sak. Det vet vi, nå som Aftenposten har publisert. Tajiks framstilling på Facebook og Aftenpostens sak er forbløffende samstemte. Hennes Facebook-post er ikke en skjønnmaling, men en gjenfortelling. I tillegg er den et innbitt, noen vil si fortvilt, forsvar for prinsippet om at trusselbilde og sikkerhetstiltak ikke skal omtales.

Både VG og NRK skal ha undersøkt nettopp denne saken tidligere, og bestemt seg for å legge det bort. Det er også en interessant del av bakteppet for Aftenpostens valg.

Hadia Tajik har helt siden januar har vært klar over at VG har jobbet med en annen negativ pendler-sak om henne. En sak som er langt mer alvorlig, og som dreier seg om at hun fikk skattefri pendlerbolig på bakgrunn av en kontrakt knyttet til en leilighet hun aldri brukte. Dette pågikk i fire år fra 2006 til 2010. Det er definitivt en sak. Hvis Tajik var en mester i skitten lynavledning, mørklegging og Facebook-knep, hvorfor valgte hun å bruke dem på Aftenpostens ikke-sak, framfor VGs langt alvorligere avsløring, som faktisk truer hennes omdømme?

For noen er dreier det seg dessverre ikke bare om ord, men også om konkrete og reelle trusler.

Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen skriver om Aftenpostens vurderinger at Tajik har «en opplevelse av at hun ble presset til å snakke om noe hun ikke liker å snakke om, sin sikkerhetssituasjon ».

Det er en interessant formulering. Dette handler jo ikke om hva Tajik liker eller ikke liker å snakke om. Det er godt kjent at PST er meget tydelige overfor de politikerne som har ulike sikkerhetstiltak rundt seg: Ikke snakk om det offentlig. Det er opplagt hvorfor disse strenge beskjedene blir gitt. Vi i pressen er fullt klar over dette, og vi omtaler av den grunn selvfølgelig ikke det vi vet eller kan observere om tiltakene rundt truede politikere. Alt annet er dypt uansvarlig.

Hva hvis Tajik ikke fryktet for sitt omdømme, eller var redd for en skandale? Hva hvis hun rent faktisk hadde grunn til å frykte at journalistikken kunne sette sikkerheten hennes i fare? En del av omtalen av Tajiks utspill som et slags presse-spinn, tyder på at ganske mange ikke helt tar innover seg det mørke alvoret i denne saken.

Man trenger bare overfladisk kunnskap om de mest elementære sidene ved det norske trusselbildet for å skjønne at Tajik kan huke av i alle boksene som gjør henne utsatt. Hun er kvinne, hun er feminist, hun har innvandrerbakgrunn, hun er muslim og hun tilhører toppsjiktet i Ap, et parti som er gjenstand for grove konspirasjonsteorier. Konspirasjonsteorier som ikke bare er hypotetiske tankeøvelser, men som førte til at det er blitt utsatt for et terrorangrep som tok livet av 77 mennesker.

I 2016 ble en mann dømt for å ha truet med å skyte Tajik. I 2019, bare en drøy uke før hun flyttet inn i pendlerleiligheten, ble en annen mann dømt for å ville halshogge henne.

Det er ille at norske politikere må oppleve hets og sjikane i kommentarfelt og i direkte henvendelser til dem. Det er et stort og økende demokratisk problem. Men for noen få politikere stopper det ikke med det. For noen er dreier det seg dessverre ikke bare om ord, men også om konkrete og reelle trusler.

Da Hadia Tajik skulle selge sin leilighet i 2019, skjønte hun at hun ikke kunne bo der. En boligannonse på finn.no viser gjerne bilde av inngangspartiet, den oppgir hvilken etasje leiligheten er i, og det følger en plantegning med. Adressen er naturligvis oppgitt. Hun forsto dermed at hun ikke kunne «disponere» den, som er uttrykket i Stortingets reglement. Når hun ikke disponerte leilighet i Oslo, og samtidig hadde en bolig i Rogaland, utløste det at hun hadde krav på pendlerbolig i de tre månedene salgsprosessen varte. Til Aftenposten sier PST at dette var «et bra tiltak», selv om de selvfølgelig ikke har noen mening om hvorvidt hun skulle bo i en pendlerbolig eller et annet sted.

I denne ikke-saken har to viktige demokratiske funksjoner havnet i en konflikt.

På den ene siden har vi Aftenposten. Avisen har lagt ned et imponerende og viktig arbeid i å avsløre juks, lovbrudd og svindel med gode ordninger på Stortinget. Sakene har fått alvorlige konsekvenser. Det vil være fullt fortjent dersom det vanker heder for denne journalistikken på SKUP-konferansen i mars. Solid gravejournalistikk er helt avgjørende for at et demokrati skal fungere. Det råtner innenfra dersom den ukulturen Aftenposten og andre medier har avdekket, får bre seg.

På den andre siden har vi en politiker som har valgt å være folkevalgt og regjeringsmedlem til tross for store personlige omkostninger. En knalltøff sikkerhetssituasjon og et trusselbilde vi andre bare kan gjette oss til konturene av, har heldigvis ikke hindret Hadia Tajik i å jobbe for de verdiene og den politikken hun mener er den beste for Norge. Politikere som orker å legge ned en innsats selv om de utsettes for utenkelige belastninger er også helt avgjørende for at demokratiet vårt skal fungere.

De skal selvsagt likevel tåle kritikk for feil de gjør, og politisk motstand i det offentlige ordskiftet. Men de bør få slippe gravejournalistikk om sikkerhetstiltak.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen