For vi tester og tester oss, dag ut og dag inn. Vi sitter ved kjøkkenbordet med en av disse overprisede test-settene fra apoteket, dytter pinner i nesa, putter pinner i beholdere med væske, drypper dråper ned i hurtigtester. Og så venter vi. Ja: Alle disse hurtigtestene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve vinteren 2022.
Er det bare en, rød strek i kontrollfeltet, blir vi lettet. Så blir vi kanskje litt urolige: Men jeg er jo fortsatt veldig sår og rar i halsen? Tenk om det ikke var nok virusmengde i testen? Best å ta en test til. Eller er det er like greit å ta en PCR-test først som sist?
Blir det to røde streker, blir det garantert en PCR-test. Da er det å dra innom ett av disse provisoriske vaksinesentrene, som gjerne er plassert utenfor et eller annet kjøpesenter. Det er boder og telt som lukter stramt av håndsprit og mismot, fulle av tristesse der i kveldsmørket. Så er det hjem for å vente. Igjen.
Testing er vår tids small talk-tema. I fjor var det vaksiner. I år er det testing. «Har du fått svar på den PCR-testen ennå?» «Nei, men jeg fikk to røde streker på hurtigtesten, så jeg er sikkert positiv. Det vil si, den ene streken var litt svak og utydelig, så jeg er jo litt spent likevel».
Jeg tar meg selv i å følge med på andres teste- og koronahistorier. Hvordan gikk det med han eldstesønnen som først fikk positiv hjemmetest, og så negativ PCR-test? Hvordan går det med PCR-testene til de stakkarene som prøver å komme seg til OL i Beijing? Og hva med de stadig flere positive politikerne, Audun Lysbakken, Tonje Brenna, Anette Trettebergstuen og Anniken Huitfeldt? Er de snart ute av isolasjonen nå? Hvem dukker opp av programlederne i Nytt på Nytt denne helgen? Og hva med hun programlederen i MGP, er hun frisk, eller?
Apropos delfinalene i MGP, som jeg syns bidrar sterkt til 2022-vinterens tristesse. Jeg pleier ikke være en av de som kommer med sinte «MGP aldri har vært så elendig som i år»-meldinger. Så ille har det da ikke vært. Men dette skyldes nok at delfinalene faktisk aldri har vært så elendige som i år. Hver lørdag dukker det opp totalt ukjente personer som først jubler hemningsløst over å få være med i MGP. Så går de på scenen og synger både surt og skjærende, før vi blir satt over til et slags hjemmestudio, der familie og venner skriker i vilden sky. «Å, jeg er så stolt!» hyler mammaen, som om det var en 5-åring som sto der, ikke en voksen sønn eller datter i 30-årene. Og når det gjelder de middelaldrende, skjeggete mennene i rosa flamingokostymer – jeg orker nesten ikke snakke om det. Og jeg orker ikke tanken på enda en delfinale. Da tar jeg heller en ny hurtigtest ved kjøkkenbordet.