Kommentar

Hva vil du ha? Applaus?

Noen virker veldig bekymra for ytringsfriheten. Eller. Sin egen ytringsfrihet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Unge unngår å ytre meningene sine fordi de er redde for hvilke reaksjoner det kan gi, skriver VG. De viser til UNG2022-rapporten, hvor 52 prosent mener de ikke lenger kan si hva de mener fordi samfunnet er blitt for opptatt av hva som er «politisk korrekt».

I samme rapporten kommer det også fram at «ytringsfrihet er den viktigste kampsaken blant unge gutter».

Betyr det at disse gutta står foran Stortinget og protesterer for undertrykte grupper? Nja.

Selma Moren, debattansvarlig i Dagsavisen.

Jeg mistenker at mange snakker om sin egen ytringsfrihet. Ikke fordi de opplever faktisk utfrysing eller represalier. Men fordi de ønsker fritak fra ubehag - selv når man snakker om ting som berører folks liv og identitet. Men må man være så motstrøms for å kjenne på det polariserte ordskiftet i dag?

Jeg burde miste jobben min. Jeg er en fitte.

Det er noen eksempler på ting jeg har fått høre når jeg har ytra meg om noe. Det trenger ikke ha vært noe spesielt spennende engang: En av de største bølgene av hat kom da jeg sa at jeg synes vi må bli flinkere til å lytte til minoriteter. Med andre ord: Jeg møtte ikke motstand fordi jeg sa noe kontroversielt. Men fordi jeg sa noe.

Det er selvsagt synd at det skal være sånn, for det er ikke greit. Men det stemmer ikke at de med «riktige meninger» liksom sklir forbi uten noe trøbbel – og de som «våger å mene noe annet» blir fryst ute.

Krenkehysteri er gjerne noe som kommer som et motargument hvis noen tar opp noe som bekymrer eller berører dem. Et eksempel er «Farmen kjendis»-deltaker Øyunn Krogh som begynte å gråte da en annen deltaker brukte N-ordet. Krogh er blitt latterliggjort og hetset på sosiale medier siden.

«Har du husket å bli krenket i dag», er hun blitt spurt. Og selvsagt langt verre, rasistiske meldinger – som ble slettet av Instagram etter hun forsøkte å sette søkelys på hetsen. Det ble så ille at TV2 måtte stenge kommentarfeltene sine.

Det finnes eksempler på tendenser til «kanselleringskultur», spesielt i USA – hvor folk tar kollektivt avstand fra noen eller noe de mener er problematiske. Jeg tror de fleste vil si seg enig i at vi ikke ønsker et samfunn der vi setter hverandre i bås. Eller hvor vi sletter, redigerer og fjerner historie, fordi vi er så opptatt av hvem og hva som er problematisk.

Vi hører også til stadighet om at dette må unngås, og om folk som er redde for hvilken vei samfunnet tar – som da lærer Anne Herre Bisgaard skrev på NRK ytring om elever som beskyldte henne for rasisme fordi hun snakket om «lysere tider» eller «hvite løgner».

Alle disse tingene er diskusjoner vi skal ta.

Men hvorfor skaper det så mye sinne at barn misforstår et begrep, eller noen blir trist når de hører n-ordet? Jeg er ikke så bekymret for at vi skal bli for korrekte, jeg. Det som bekymrer meg, er det voldsomme sinnet mot følsomhet og varsomhet i møte med temaer som er dypt menneskelige og personlige.

At noens opplevelse av rasisme ikke møtes med nysgjerrighet og villigheten til å lære av andres virkelighet. At man ikke har forståelse for at noens kjønnsidentitet er såpass personlig, og privat, at man kanskje må bruke en annen diskurs når man skal debattere det.

Nå er det et år siden J.K. Rowling-debatten stormet, etter at forfatteren skrev om transpersoner på Twitter. Og jeg synes fremdeles det er et veldig godt eksempel på hvorfor «bekymring for ytringsfriheten» kommer så skeivt ut i denne sammenheng. For mens debattanter uttrykket bekymring for sinnet mot Rowling i beste sendetid, snakket jeg med transpersoner som takket nei til å skrive kronikk eller delta i debatt – fordi de opplever å bli truet på livet når de gjør det.

Men ingen medieviter eller debattant gikk ut og sa noe om det.

Den dobbeltheten der gir meg en uggen følelse. Jeg har vanskeligheter for å forstå de som bestandig har behov for å si ifra når de mener noen er lettkrenka, men ikke et behov for å stå opp for og støtte de menneskene som står i sårbare situasjoner og deler sin opplevelse av noe.

Det er alvorlig hvis unge mennesker opplever at de ikke kan ytre seg. For det synes jeg de skal. Jeg tror ikke det nødvendigvis er enkelt for noen, og det burde sikkert vært lettere – ingen skal bli kalt stygge ting. Men jeg sliter med å bli bekymret for ytringsfriheten vår, på vegne av norske menn. For hvis de opplever at mange blir sinte for noe de har sagt, kan det tenke seg at de kunne ordlagt seg på en annen måte.

For sorry ass. Men av alle de jævlige tinga som pågår i verden, er følelsene til norske menn som uttaler seg bastant om sårbare grupper, min minste bekymring.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen