Det starter med vinter-OL i Kina og avsluttes med fotball-VM i Qatar. Om et år har vi nettopp kåret verdensmesteren utenfor Doha. Hvordan vil vi oppsummere det vi har vært igjennom?
Aldri har Amnesty International vært tettere på de to store idrettsarrangementene som rulles opp. Aldri har den politiske bevisstheten rundt store globale idrettsarrangementer vært mer fokusert. Men medfører det noen endringer? Vi kan bare håpe. De store internasjonale idrettsorganisasjonene opptrer som dampveivalser.
[ Berit Kjøll om Kina-dilemmaet ]
Det blir ingen idrettsboikott av Kina. Men det er en idrettspolitisk boikott i gang ved at internasjonale politiske ledere ikke vil reise. Boikottspørsmålet har ikke vært reist med samme kraft siden vesten (inkludert Norge) boikottet OL i Moskva i 1980 og Øst-Europa holdt seg borte fra OL i Los Angeles som en hevnaksjon fire år senere. Og for dem som reiser: Blir det mulig? Hvordan er koronasituasjonen globalt om fire uker?
Spørsmålene er mange, men det som står fast er at to av verdens største idrettsbegivenheter avvikles i to omstridte nasjoner, som begge går inn under det relativt nye begrepet sportsvasking. Qatar kuppet fotball-VM, Kina tok vinter-OL da bare to kandidater gjensto. Alle europeiske kandidater, inkludert den norske, hadde hoppet av.
Nå er vi der og parallelt med det politiske spillet vil det sportslige også ha fokus. Men det vil ikke bare handle om Norge igjen blir verdens beste vinteridrettsnasjon eller om England endelig skal vinne et mesterskap. På veien vil vi få se toppidrettens mange paradokser. Om med Norge i en av rollene.
For Norge har deltatt aktivt i den såkalte sportsvaskingen av Kina, i den forstand at norske myndigheter gikk aktivt inn i en samarbeidsavtale med kineserne i 2017 for å hjelpe dem å få fram vintersportsutøvere på høyeste nivå til deres eget OL. Avtalen ble inngått uten at Norges idrettsforbund var involvert, men den gamle olympiske ringreven Gerhard Heiberg, som i praksis reddet Lillehammer-lekene i 1994, hadde eksklusive kontakter i Kina som den daværende regjeringen mente var positiv.
Det medførte blant annet til at Ole Einar Bjørndalen endte opp som landslagstrener for kinesiske skiskyttere. Så kom koronaen og ødela i praksis hans sportslige prosjekt. Ingen kinesere fikk delta i verdenscupen i fjor. Ingen fikk delta i VM av smittevernhensyn. Og i årets verdenscup er Yan Zhang rangert øverst av landets skiskyttere, på en 51. plass. Det er bekreftelsen på at det norsk-kinesiske samarbeidet ikke medfører noen kinesisk skiskyttersuksess. Folk flest bor jo i Kina, men gode skiskyttere er ikke blant dem.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/MENRAZFT3ZFPZAS5HFKFU6MECQ.jpg)
Men Ole Einar Bjørndalen har erfart hvilke kulturforskjeller som eksisterer, også i det å få fram toppidrettsutøvere. Kinesiske utøvere som får et skrubbsår, skal ligge i ro. I Norge skal de trene videre. I Kina er de fleste topputøverne ansatt i forsvaret og ser på oppdraget som en jobb. I Norge kommer sportslig suksess fra en indre drivkraft.
Vi vil lære enda mer om idrettens kulturforskjeller når Qatar for første gang skal stable opp et fotballandslag i et mesterskap de aldri før har deltatt i. Et mesterskap de fleste deltakerne ønsket at Qatar aldri skulle ha fått. Det er all grunn til å ønske et godt nytt idrettsår.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen