Onsdag ble Clemens Saers-saken diskutert i Oslo bystyre. Høyre ønsker å gi mannen en unnskyldning og 350.000 kroner i oppreisning. Et enkelt og greit forsøk på å gjøre det rette, på å gjøre det anstendige.
Bystyret ville ikke realitetsbehandle forslaget. Selv om ordfører Borgen minnet forsamlingen på at bystyret er suverent til faktisk å bestemme hva det vil vurdere. Høyres julepresang til Saers ble ikke pakket opp, men ble lagt i sekken og sendt til februar. Clemens Saers går dermed sin åttende jul i møte som voldsoffer, med sår som ikke gror. Med en skuffelse over egen arbeidsgiver som aldri er forløst.
Oslos folkevalgte ledere kan ikke la jurister legge lista for byens evne til å kjenne og utøve barmhjertighet.
Flertallet i bystyret i Oslo er ikke dermed iskalde en uke før jul, men det foreligger også et annet forslag om å rydde opp i Saers-saken inne til behandling i bystyret. Dette skal behandles på nyåret. Og det er faktisk ryddig å behandle det hele under ett. Fordi det er en så viktig sak.
Saers må vente, men utfallet kan bli rett. Det viktigste er at bystyrets flertall lander på å gi en lang, vond sak en verdig slutt. Det er viktig for Saers, men ikke minst viktig for Oslos tusentalls lærere og for den tilliten de kan kjenne til Utdanningsetaten i Oslo. Alle trenger å kjenne trygghet når det smeller, på at de som har ansvaret for deg, faktisk står bak deg. Derfor har Saers-saken så stor symbolsk verdi.
Stand by your man, Oslo. Lytt til Tammy Wynette. Det er det Saers-saken handler om. Om å stå opp, ta ansvar, beskytte. Omsorgen for den lille mannen. Fra skolen, fra etaten, fra kommunen.
Saken er vel kjent for de fleste. Saers ble i 2014 ufør etter en voldsepisode i et klasserom på en videregående skole i Oslo. Ingen har utfordret sakens fakta. Hendelsesforløpet er ikke omstridt i særlig grad. Ei jente på 20 år kom ham til unnsetning og tvang overfallsmannen ut av klasserommet. Ett år seinere fikk hun Carnegie-fondets bronsemedalje for sin heltedåd. For å ha reddet livet til Clemens Saers. Sakens kjerne er at voldsutøveren var kjent for skolens ledelse, men den hadde ikke informert lærerne. Eleven ble i straffesaken dømt til å betale Saers erstatning. Saers saksøkte deretter Oslo kommune, som har avvist alt ansvar. Kommunen har i tre rettsinstanser vunnet fram med sitt syn. Kommunen hadde som arbeidsgiver ikke opptrådt grovt uaktsomt, og kan ikke lastes for Saers’ skader.
Tilbake sitter Saers med store saksomkostninger. Med stor gjeld til sin tidligere arbeidsgiver, Oslo kommune. Og et ødelagt liv, som ingen har tatt ansvar for.
«Alle» har sympati med Saers, unntatt de som har ansvaret. Fra venstre til høyre i det politiske spekteret. Høyres Michael Tetzschner tok tidligere i år saken opp i Stortinget. Der fikk han støtte av Arbeiderpartiets representant som omtalte Saers opplevelser og skjebne som «uakseptabel». «Hvis man ikke tror at man har arbeidsgiverne bak seg når man kommer ut for noe så alvorlig, tror jeg heller ikke at vi kan fremme skolen som en trygg og god arbeidsplass», sa Ingalill Olsen. I offentligheten har venstresida slåss iherdig for Saers. Men det er bare tomme ord. Det som teller i denne saken, er kommuneadvokaten i Oslo. Kommunen frykter presedensen.
Logikken er at hvis Saers skal få noe retten sier nei til, vil det være så mange andre som kan ha tilsvarende krav om erstatning og hjelp med saksomkostninger. Det sier dessverre en hel del om voldssituasjonen i Oslo-skolen. Landets største offentlige etat.
Høyre i Oslo kan kritiseres for å score rimelige politiske poeng før jul, men partiet har helt rett i sin omsorg for en mann som har fått juling i alle ordets betydninger. Men i posisjon ville Høyre mest sannsynlig gjort det samme som det rødgrønne byrådet gjør nå. Det gjemmer seg bak loven, og lar jussens kjølighet stå for sannheten i Saers-saken. Den avgåtte skolebyråden Inga Marte Thorkildsen (SV) hadde i årevis saken på sitt bord, men slo bare ut med armene og henviste til kommunens jurister. Jeg er helt trygg på at Thorkildsen og SV hadde ment noe helt annet i opposisjon. Det er en prosess Kafka verdig.
Oslos folkevalgte ledere kan ikke la jurister legge lista for byens evne til å kjenne og utøve barmhjertighet. Clemens Saers ble alvorlig skadet og gjort ufør på jobb i osloskolen. Kommunens håndtering av saken er en stygg historie om ansvarsfraskrivelse og manglende politisk handlekraft.
På nyåret kan år med feil rettes opp. Sårene kan leges. Et konkret forslag ligger på bordet om oppreisning og byens nye skolebyråd Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) er instruert av bystyret til å gjøre en gjennomgang av Saers-saken. Til protester fra Ap, SV og MDG. Byens ledelse kan ikke lenger gjemme seg bak det ansiktsløse systemet, men må ta ansvar for en urett gjort av Oslo kommune.
Clemens Saers kan ta juleferie med reelt håp om forsinket julepresang på nyåret: En seier mot systemet.