Kommentar

Norges OL-boikott-pine

Skal Norge nøye seg med å sende bare idrettsfolk til OL i Beijing?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

OL-ilden tennes i Beijing fredag 4. februar og per i dag er det uklart om det vil befinne seg representantener fra verdens beste vinteridrettsnasjon på ærestribunen. Der topper foreløpig Russlands president Vladimir Putin laget. Det blir mange andre der også, men foreløpig ikke Norge. Men noen diplomatisk boikott er det ikke snakk om, kulturminister Anette Trettebergstuen har sagt at hun vil besøke Paralympics noen uker senere i stedet.

Er det en indirekte kritikk mot Kina? Eller mot toppidrettens vesen? Begrunnelsen hennes er at i Paralympics møter hun en “gruppe utøvere som i aller høyeste grad lever opp til de olympiske idealer”. Underforstått: De er kanskje ikke så synlige under OL? Det hadde også vært en interessant diskusjon, men det er ikke det som er fokus nå.

OL og Paralympics er en del av den samme pakka. Begge deler arrangeres for at kinesisk vinteridrett skal få et løft og at Kina som idrettsvertskap skal skinne. Beijing blir første by i historien som er arrangør av både sommer- og vinter OL (2008 og 2022).

USA varslet mandag at landet ikke vil sende offisielle representanter til Beijing under OL. Onsdag fulgte Australia, Storbritannia og Canada etter med samme beskjed. USA og Australia skal arrangere sommerlekene i 2028 og 2032. Norge går ikke inn for noen diplomatisk boikott og regjeringen vil være til stede under OL, men de har ikke bestemt seg for hvem eller hvordan. Er det den skiglade statsministeren som skal reise? Eller `blir koronaen en effektiv stopper for alt sammen?

Årsaken til den politiske OL-boikotten handler om brudd på menneskerettigheter mot uigurer, beskyldninger om folkemord, aktiv kamp mot demokratibevegelsen i Hongkong og undertrykkelse av tibetansk kultur. Lederen av Amnesty i Norge, John Peder Egenæs, ber om en norsk reaksjon fra dem som reiser dit.

Kinas svar til landene som har bestemt seg for ikke å reise med offisielle gjester, er at de heller ikke er invitert. Det er jo en mildt sagt avvæpnende reaksjon, men ikke helt relevant. Kina ønsker seg representanter fra hele verdenssamfunnet på ærestribunen i Fugleredet 4. februar.

Norge har derimot sagt at de ikke vil reise til fotball-VM i Qatar med offisielle gjester. Å meddele det er en avsporing. En ting er at Norge ikke skal delta, noe helt annet at regjeringen aldri har vært invitert eller aldri har reist til et fotball-VM tidligere, enten det har vært arrangert i Tyskland, Sør-Afrika, Brasil eller Russland, der de fire siste mesterskapene har gått.

Spenningen nå er hva det offisielle Norge vil bestemme seg for. Og hvilket budskap det vil komme med. Det aner oss at både koronakrisen og strømkrisen har høyere prioritet. Men OL er bare to måneder unna. Det som er sikkert er at Norges folk i IOC-systemet vil være på plass. Kristin Kloster Aasen sitter i IOCs styre, Astrid Uhrenholdt Jacobsen er utøverrrepresentat i IOC og Berit Kjøll sitter i styret i EOK (den europeiske olympiske Komite). Hvilket budskap vil de framføre? IOCs president Thomas Bach tviholder på det upolitiske sporet og sier at IOC kan ikke endre et land.

Norge og Kina har samarbeid på en rekke områder, også om toppidrett. Avtalen var det den forrige regjeringen som inngikk for fire år siden, uten at Norges idrettsforbund var involvert. En rekke kinesiske utøvere har vært i Norge på treningsleirer, mens Ole Einar Bjørndalen er en del av det kinesiske laget.

Zaiqing Yu er en av fire visepresidenter i IOC. Han har stor makt inn i mange leire og er stolt av det norsk-kinesiske samarbeidet. Den norske politiske spagaten er betydelig. Men Norge må ha et budskap som går ut over hvor mange medaljer vi skal vinne 16 dager i februar.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Studenter og frivillige avgir OL-eden da den olympiske ild var innom Beijing denne uka.