En internasjonal Emmy-pris er like stor i TV-bransjen som en Oscar-statuett innen filmen. Den deles ut av folk fra verden som jobber med TV. Får du en internasjonal Emmy blir du omtalt som en vinner for evig og alltid, bare spør «Mammon»-skaper Gjermund Stenberg Eriksen. Prisen er en døråpner, for serieskaperne og for TV-selskapene som står bak. Nå har NRK Drama vært med på å vinne sin andre internasjonale Emmy for en serie på fem år.
Dermed kan vi slå fast at NRK og norsk TV-bransje har tatt over som Nordens ledende drama-produsent. Men «Vi er best på drama»-statusen har hatt sin pris. I kjølvannet av «Atlantic Crossing» ligger seriene som NRK ikke har laget. De seriene som byr på norske historier som først og beregnet beregnet på NRKs kjernepublikum, de norske seerne.
[ Dagsavisens anmeldelse av Emmy-vinneren ]
En Emmy-jury trenger ikke ta med i vurderingen at «Atlantic Crossing» er den mest kritiserte og omdiskuterte dramaserien i manns minne. At norske anmeldere ga den lunkne treere fordi den er tam, livløs og kjedelig, eller det faktum at den fikk forholdsvis nøkterne historikere som Tor Bomann-Larsen til å kritisere NRK for å formidle ren historieforfalskning. Det hadde historikerne helt rett i.
NRKs dramasjef Ivar Køhn og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen gjorde vondt verre ved å avvise historikernes betimelige kritikk. NRK-sjefene gikk høyt for å forsvare en produksjon til 157 millioner kroner – en ikke beskjeden del av allmennkringkasterens dramabudsjett. Hvor troverdige de sto igjen, det er en helt annen sak.
«Atlantic Crossing» er en kostbar serie med stort budsjett, som først og fremst er lage for det internasjonale markedet. Serien er laget i samarbeid med utenlandske co-produsenter som ikke er bundet av samme kulturpolitiske forpliktelser som NRK. Ifølge NRK-plakaten skal allmennkringkasteren formidle norske historier for et norsk publikum. NRKs viktige oppgave er å være produsent og formidler av norsk kultur. Å lage TV-drama med størst mulig potensial for internasjonal suksess og best mulig salg av serierettigheter utenlands, er ikke et tema i NRK-plakaten. Det er ikke først og fremst det NRK Drama skal ha som drivkraft eller mål. Selv om Emmy-priser og at serien vises på TV i flest mulig land er noe å være stolt av.
[ Sjekk våre strømme-oversikter over bra serier ]
Spørsmålet er hva NRK Drama er mest opptatt av for tiden. Det er ikke lenge siden NRK Drama ansatte en egen person som er ansvarlig for å hente inn mest mulig utenlandske penger til allmennkringkasterens neste dramasatsinger. Målet er nok ikke å hente inn dollar og euro ment for norske serier myntet på norske seere. Her skal det lages store serier for et størst mulig publikum der ute. Det trenger man utenlandske pengemuskler til. At NRK Drama tar denne retningen, er ikke godt nytt for norsk drama med norsk fokus og kjerneseerne her hjemme som målgruppe.
Å tro at franske, tyske og amerikanske TV-aktører, enten de er private eller offentlige selskap, er opptatt av å først og fremst sikre norske fortellinger i TV-drama er forholdsvis naivt. Eller at NRKs interesser på sitt eget hjemlige publikum kommer først hos disse co-produsentene. De teller salg, globale seertall og festivalpriser de utenlandske TV-direktørene også.
«Atlantic Crossing» viser i praksis eksempel hvor dårlige vilkår den norske historien har når den brukes som utgangspunkt i en internasjonal co-produksjon. Den er nesten like troverdig som den «norsken» man kan høre amerikanske (?) statister snakker i amerikanske TV-serier nå og da. Den nybakte Emmy-vinneren viser hvor virkelighetsfjernt, fantasifullt og spektakulært norsk TV-drama må lages for å kunne feste med de store. Aspekter som troverdighet, realisme og vår egen historie kommer fullstendig i andre rekke.
Dette burde NRK Drama ha lært av, fra den gang samarbeidet med Netflix om «Lilyhammer» skar seg.
[ Den virkelige kronprinsesse Märthas tid i Washington ]
En annen grunn til at sjefene på Marienlyst bør dempe festtalene denne uka, er det faktum at flere norske dramaserier – som først og fremst skildrer vår hjemlige virkelighet og vår egen historie – er kansellert det siste året.
For to år siden gikk NRK høyt ut med planene for «Skogsmatrosen». Serien basert på Jon Michelets «En sjøens helt», historien om krigsseilerne, skulle bli tidenes dyreste norske. Da Filmkameratene ikke fikk inn penger nok innen en toårsfrist, lot NRK Drama prosjektet fare. Det ser også dårlig ut for TV-versjonen av Zeshan Shakars bestselgende Stovner-roman «Tante Ulrikkes vei» etter at NRK Drama trakk seg fra dette prosjektet.
Begge er eksempler på svært populære norske historier, som vi kunne hatt glede og nytte av å se på skjermen her hjemme.
NRK må også forholde seg til den type nyheter som kom bare noen timer etter at Emmy-tildelingen var et faktum: Viaplay er i gang med en ny nordisk krim på gang med Ida Elise Broch i hovedrollen. Netflix har bestilt en ny norsk juleserie av Per Olav-Sørensen og Lars Saabye Christensen. NRK kan ikke lenger ta TV-tiden vår for gitt, og NRK Drama bør ta sitt hjemlige publikum mer på alvor.
NRK Drama har så langt klart seg bedre enn den tidligere velrenommerte dramaavdelingen i Danmark Radio, som ligger i ruiner, blant annet grunnet uenigheter om veien framover.
Det er ikke tvil om at allmennkringkasterne sliter i møtet med den ekstremt store konkurransen på TV-markedet, både om publikum og om ressursene, nå som de globale mediekonsernene og internettselskapene satser enormt på TV-serier. NRK Drama har riktignok fått budsjettet sitt økt til 300 millioner kroner, men det høres så uendelig smått ut mot Netflix budsjett for 2021 alene - 17 milliarder dollar.
Små aktører som NRK Drama må finne sin egen vei, men målet må ikke være å få egne serier til å ranke høyt på strømmetopplistene til Netflix.
NRKs dramaavdeling må lage norske serier for sitt nasjonale publikum, store kostbare, norske serier som ikke først og fremst skal ha utenlandsk appell. For det er ingen andre som gjør det.
Budskapet NRK bør ta med seg videre etter «Atlantic Crossing», er at kjerneseerne forventer bedre.
