Kommentar

Du hører ikke skrik fra lunger fulle av vann

Folk på flukt som desperate rømmer fra krig, klima og kriser, møter fra 2021 EUs grensevakter i Frontex for første gang i felles uniform.

Interessen for flyktningers bakgrunn, lidelser, drømmer, traumer, håp og ressurser, er like synkende som de mange båtene over Middelhavet; fra Libya, fra Tyrkia, fra Tunis eller Marokko, skriver vår spaltist.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Linn Stalsberg

Linn Stalsberg

Sosiolog og journalist med bakgrunn fra VG, Dagbladet og Klassekampen. Hun er forfatter av flere bøker, og aktuell med «Det er nok nå» om nyliberalismen.

I år er det 70 år siden Flyktningkonvensjonen ble utformet, og på FN-dagen 24.10 arrangerte Kristina Quintano, også bokaktuell som Budbringeren fra Helvete, landets første Fluktfestival. Det er det få som vet om, utenom vi som var til stede. Interessen for flyktningers bakgrunn, lidelser, drømmer, traumer, håp og ressurser, er like synkende som de mange båtene over Middelhavet; fra Libya, fra Tyrkia, fra Tunis eller Marokko.

Jeg vet ikke engang om noen gidder å lese dette. Det tenker jeg hver gang jeg skriver om flukt, eller asyl: Folk er lei. Det er de samme tragiske beretningene igjen og igjen og vi sjokkeres ikke lenger. Og de som ikke er lei, men desperate på vegne av desperate folk på flukt, er også lei. For samme hvor mye vi vet, samme hvor mange som lider og dør, samme hvor varme vi blir i toppen av raseri og sinne, så forblir politikken like iskald. «Sunn fornuft» i flyktningpolitikken har blitt ensbetydende med å kaste stadig mer penger etter EU-byrået Frontex. Og Frontex’ oppdrag er å ta rengjøringsjobben for Europa, og holde disse menneskene og historiene deres vekk fra «oss», og med det, vårt nærmiljø, tanker og følelser. Det vi ikke ser får vi ikke vondt av.

For Norges del hjalp det heller ikke med ny regjering, som i Hurdalserklæringen overgår den forrige på dette området, og åpner for retur til «trygge» land utenfor Europa, noe som har fått Amnesty berettiget til å steile.

Aldri før har det vært så mange mennesker på flukt i verden. Aldri før har de møtt så stengte og strenge grenser i Europa som nå. Det finnes filmer der vi ser småbåter med flyktninger bli dyttet tilbake på havet av grensevakter. Sjøkapteiner arresteres for å hjelpe livredde folk trygt i havn, og vanlige folk i Europa som hjelper sine medmennesker kan oppleve at de blir ansett som kriminelle.

Vold begynner alltid med ord, fordi beskrivelser av andre legitimerer at vi kan behandle dem som annenrangs, tredjerangs, uten sjans. På veien fra begrepet «flyktning» til det underlige, men etablerte ny-ordet «migrant», har også menneskeverdet til disse menneskene gått på en durabelig knekk, slik Carsten Jensen nylig skrev om i Aftenposten. Ved å etablere «migrant», etablerer vi også et syn på disse menneskene som tillater hat, overgrep, angrep – og latterliggjøring av dem som ønsker en annen flyktningpolitikk. Jeg bare minner om begreper som «gullstol» og «godhetstyrann». Hvordan kom vi hit?

Da Frontex ble etablert i 2005 hadde de 43 ansatte og et budsjett på 6 millioner euro. I dag har de 700 ansatte, pluss 10.000 nyervervede uniformerte vakter, og et budsjett på 5.6 milliarder euro. EU har fram til 2027 øremerket 22.6 milliarder euro til «migrasjon og grenseoppsyn», hvorav Frontex alene for 5.6 milliarder. Det er ikke de som flykter som sitter igjen som vinnere når Frontex skal kjøpe skip, helikoptre, droner, IT-systemer og gudvethva, men de som stadig finner finurlige metoder for å hindre dem i det. Utviklere av grenseovervåking har lyse økonomiske tider i møte.

De færreste mennesker ønsker faktisk å forlate landet de har kjært

Det er mulig å snu ting trill rundt. Vi kan for eksempel spørre oss om alle milliardene politikerne i Europa kaster på Frontex muligens kunne gjort bedre nytte for seg ved å investere i arbeidsplasser, helsehjelp, gjenoppbygging etter krig, for eksempel, i land som folk flykter fra. En ny flyktningpolitikk burde begynne der: Hvordan kan Europa, som tydeligvis har penger nok, bidra til det? Ikke fordi folk ikke er velkomne, men fordi de færreste mennesker faktisk ønsker å forlate landet de har kjært, for verken å ha bolig, jobb, språk, familie eller venner der de kommer.

Tidligere i år dukket bevegelsen Abolish Frontex opp. 80 små og store menneskerettighetsorganisasjoner, inkludert redningsskipene i Middelhavet, krever at Frontex mister all støtte og rett og slett bare forsvinner. De vil ikke ha reform. Eller uniform. De vil ha dem vekk. I et brev til European Commission, beskriver de hvorfor: Frontex bruker vold mot flyktningene og inhumane metoder. Frontex tvinger flyktningene over på mye farligere ruter. Eller sender dem i retur til havet.

Et Frontex i felles uniform kan dessuten være et første hint om en kommende EU-hær. I så fall er ikke «fort Europa» lenger et metaforisk bilde, men en realitet. Er det dette som skal være vårt neste vestlige skritt? Er dette «våre verdier»?

Carola Rackete, en tysk sjøkaptein som i 2019 ble arrestert for å ha fått 53 flyktninger i havn i Lampedusa uten lov, og nå er en del av Abolish Frontex, sier:

«Hvis vi virkelig tror at alle mennesker er like, må vi demontere systemene som holder ulikheten på plass. Frontex, som en del av det grenseindustrielle komplekset, har ingen plass i vår visjon om et europeisk samfunn som strever etter rettferdighet og forpliktet til å reparere skader påført det globale sør i en tankegang av hvitt overherredømme».

Det er store ord som setter Europa i sammenheng med verdenshistorien, og garantert provoserende for innvandringsmotstandere av både moderat og ekstrem art. Men Rackete har rett, og vi kan utvide argumentet hennes til Afghanistan. For dette landet har vestlige land brukt svimlende summer på å krige i fillebiter, mens folk som flyktet og flykter derfra har lavest status på den rangstigen som finnes når land velger sine flyktninger.

Vi hører ikke ropene til døde mennesker, og utslitte flyktninger pakket samme i leire er heller ikke en sterk lobbygruppe. Men de er mennesker som oss, og hvis de risikerer livet til ungene sine i en elendig båt på havet, så vet vi at det de kom fra var verre. Hvorfor vi uniformerer Frontex for å pushe dem tilbake dit må vi snakke mer om.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen