Kommentar

Latter og forvirring

Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre var forvirret. Men på veldig forskjellige måter.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har møttes til dueller i Stortingets spontane spørretime mange ganger før. Men dette var første gang han var der som statsminister, og hun som opposisjonsleder. Begge var forvirret. Den ene forvirringen var morsommere enn den andre.

Jonas Gahr Støre har vært på slottet, han har fått nøkkelen til statsministerens kontor, han har ledet regjeringskonferanser og forhandlet fram en plattform. Han har til og med mottatt den russiske utenriksministeren i regjeringens representasjonsanlegg i Parkveien, omgitt av blålys og sikkerhetsvakter. Han blir kjørt rundt i svart bil og skal snart flytte inn i statsministerboligen.

Likevel er det ting som tyder på at han ikke helt har tatt inn over seg at han nå er statsminister. For andre gang siden han tiltrådte, kom han onsdag i skade for å kalle Erna Solberg for statsminister i en stortingsdebatt. Første gang, under trontaledebatten, var rollebyttet så nytt at knapt noen la merke til forsnakkelsen. Nå brøt hele Stortinget ut i latter.

«Det er en stabilitet, langsiktighet og enstemmighet i dette hus, som jeg synes statsministeren skal være forsiktig med, nei unnskyld, representanten,» sa Støre.

Men altså ikke så mye stabilitet, langsiktighet og enstemmighet at Erna Solberg fortsatt er statsminister. Tross alt.

Tvert imot. Nå er Erna Solberg opposisjonsleder. Og om Jonas Gahr Støre har litt trøbbel med rollenavnene, har Solberg litt trøbbel med selve rollen. Det ville seg ikke helt i det første forsøket som lumsk og konfronterende opposisjonsleder.

Selv om det er vanlige folks tur, hadde Solberg lest Financial Times. Der hadde Støre gitt et intervju om blant annet Oljefondet. «Oljefondet er eiendommen til det norske folk, og det er opp til regjeringen og Stortinget å sette rammene for fondet, noe som etter mitt syn gjør fondet til et politisk verktøy,» hadde Støre sagt. Solberg likte ikke det. Hun mente at Støre sendte et signal. Et feil signal, et helt annet signal enn det Stortinget hadde sendt før sommeren, da det het at oljefondet «ikke er et politisk virkemiddel, men utviklingen i samfunnet nasjonalt og globalt legger viktige premisser for de rammene fondet opererer innenfor».

Selv om det er vanlige folks tur, hadde Solberg lest Financial Times.

Støre syntes på sin side at dette ikke var noe nytt signal i det hele tatt. Kort oppsummert mener statsministeren (altså Støre, ikke Solberg) at fondet ikke skal drive det han kaller sektorpolitikk. Men at målet om høyest mulig avkasting også må ta hensyn til politiske realiteter - som klimarisiko. «Vi tok initiativ til at Statens pensjonsfond utland skulle trekke seg ut av kull. Det var regjeringen meget skeptisk til. Det ble omsider gjort, og det var en klok beslutning. Nå snakker jeg om betydningen av å ha et langsiktig perspektiv for å håndtere klimarisiko. Det er også klokt og riktig», Støre.

Fem ganger fulgte Erna Solberg opp sitt første spørsmål. Etter til sammen seks runder med det samme, igjen og igjen, var det som startet som en helt betimelig påpekning, blitt forvandlet til et gjentakende og smalt mantra om det som til slutt framsto som en uinteressant detalj. Hvorfor hadde ikke Støre kontaktet Financial Times og bedt om en presisering? Fordi det ikke var noe å presisere. Hvorfor hadde han sagt disse tingene? Fordi han ble spurt. Og så videre. Og så videre. Det eneste høydepunktet var Støres forsnakkelse.

Dermed var Solbergs tid ute. Hun så sånn passe fornøyd ut. Kanskje til og med litt forvirret.

Det fortsatte. Hvorfor hadde Støre hatt dette behovet for å skape forvirring, ville Solberg vite, på sitt sjette spørsmål. Da fikk Støre nok.

«Jeg kan ikke ta ansvar for representanten Solbergs forvirring. Den er tydeligvis voksende og stigende, og hun er forvirret etter å ha overhørt et replikkordskifte i Stortinget og så lest en artikkel i Financial Times, der til og med ingressen var urovekkende. Så jeg kan bare gjenta: Jeg svarte på et spørsmål fra Financial Times. Det var et glitrende godt svar som opplyste saken».

Dermed var Solbergs tid ute. Hun så sånn passe fornøyd ut. Kanskje til og med litt forvirret. Støre, derimot, så ut som han nå var ganske sikker på at det faktisk er han som er statsminister.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen