Kommentar

Mindre stat, mindre frihet!

Liberalisme + nasjonalkonservatisme = sant

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jonas Bals

Jonas Bals

Rådgiver i LO

I forkant av Fremskrittspartiets landsmøte i vår vedtok Agder Frp en uttalelse som het «Frp – også et nasjonalt konservativt parti». Kort tid før hadde daværende nestleder Sylvi Listhaug sagt til VG at hun fikk frysninger av ordet «nasjonalkonservativ», fordi det minnet henne om nasjonalsosialisme. Rett etterpå beklaget hun uttalelsen, og understreket at det var rom for nasjonalkonservative i Frp. «Jeg har beklaget, og det gjør jeg gjerne igjen», sa Listhaug.

I et av nyhetsoppslagene om saken het det at Agder Frp med sitt forslag ønsket å «forene liberalistiske og nasjonalkonservative verdier». I nyhetsdekningen kunne man få inntrykk av at Frps programfestede liberalisme sto i konflikt med det mer autoritære og «nasjonale» tankegodset folk som Christian Tybring-Gjedde og den ekskluderte Oslo Frp-lederen Geir Ugland Jacobsen representerer.

Historisk sett er imidlertid disse to politiske tradisjonene så tett vevd sammen at det nærmest er umulig å skille dem fra hverandre. Ingen steder er dette tydeligere enn i landet som spiller den samme ideologiske fyrtårn-rollen for Frp som Albania gjorde for ml-bevegelsen, USA.

Størstedelen av Frps politiske tankegods er importert fra dette landet, via politikere som Ronald Reagan og forfattere som Ayn Rand. «Over there» har kampen for minst mulig statlig innblanding, som vi gjerne forbinder med liberalismen, i minst to hundre år vært intimt forbundet med rike, konservative sørstatsborgeres ønsker om å bevare den apartheid-liknende samfunnsordenen formuene deres ble bygd på.

Ettersom de har representert en liten, men svært rik og innflytelsesrik minoritet, har kampen deres mot «staten» paradoksalt nok ofte blitt ført med staten som redskap. Fienden har vært flertallsstyre og folkemakt, noe som blant annet har tatt form av en lang rekke kreative tiltak for å frata folk stemmeretten.

Med en formulering fra milliardæren Charles Koch – mannen som egenhendig har finansiert mange av de mest ytterliggående libertarianske amerikanske tenketankene de siste tiårene – har det handlet om å «beskytte kapitalismen mot demokratiet».

I boka «Democracy in Chains» beskriver den amerikanske historikeren Nancy MacLean dette politiske prosjektets idéhistorie, og hvordan det første gang tok form i de sydlige slavestatene. Hun skriver blant annet om John C. Calhoun, som representerte South Carolina i det amerikanske Senatet på 1820-tallet. Han var USAs første «skatteopprører», og trolig landets «mest innflytelsesrike politiske ekstremist» gjennom tidene.

Calhoun mente at politikken var et område preget av utbytting og tvang, mens økonomien – herunder slaveøkonomien – var et område preget av frihet og frivillighet. For tilhengerne hans var den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet en krig for frihet: For eiendomsbesitternes frihet til å holde andre som slaver, og ikke minst delstatenes frihet til å gjøre som de ville.

Kritikken deres av sentralmakta i Washington ble ofte ført i et antiautoritært og frihetlig språk, men handlet om retten til å kunne undertrykke deres egne medborgere.

Mye av Calhouns politiske virke handlet om å sørge for at det politiske systemet ikke skulle kunne brukes av majoriteten av befolkningen, men tjene interessene til den lille gruppa av eiendomsbesittere og slaveeiere som han selv representerte. Det inkluderte også lovbestemmelser mot distribusjon og produksjon av anti-slaveri-litteratur.

Både libertarianisme og nasjonalkonservatisme er dårlige dekknavn for det samme, gamle autoritære og ikke sjelden rasistiske tankegodset som har preget ytre høyre i lange tider.

Samtidig som han kritiserte ethvert politisk inngrep som grep inn i hans eiendomsrett eller som skattla ham, var han altså også tilhenger av å bruke det samme statsapparatet til å begrense andre menneskers ytringsfrihet. Det var en kamp for klasseherredømme – men også en kamp for hvitt herredømme. I et land som USA var og er det umulig å skille de to tingene fra hverandre.

Systemet Calhoun og meningsfellene hans bygde opp i sørstatene, ble av noen kalt «en despots demokrati». Calhouns idéer ble seinere hentet fram igjen av nye generasjoner sørstatsfolk, da de trengte ammunisjon mot borgerrettighetsbevegelsen. Ingen steder ble det tydeligere enn da svarte skoleelever satte i gang en kamp mot de segregerte sørstatsskolene.

En elevstreik ledet av skoleeleven Barbara Rose Johns vokste til å bli høyesterettssaken «Brown v. Board of Education», som sendte sjokkbølger gjennom de rasistiske sørstatene. En av de som tok opp kampen mot at svarte elever skulle få gå på «hvite» skoler, var journalisten James J. Kilpatrick.

Redaktøren hans likte å sitere en av de gamle sørstatsaristokratene, som stolt hadde proklamert at han «elsket frihet og hatet likhet». For å komme seg unna det ladede og stadig mer umulige rase-argumentet om de «fargedes» underlegenhet, grep Kilpatrick til Calhouns idé om delstatenes frihetsrettigheter.

Han tok også til orde for å avskaffe skattesubsidiert utdanning og la private skoler overta. Ved hjelp av «fritt» skolevalg kunne borgerrettighetsbevegelsens seire omgås, og segregeringen opprettholdes. Innsatsen gikk hånd i hånd med en rekke begrensninger av folks demokratiske rettigheter og angrep på fagforeningene, noe Calhouns og Kilpatricks arvtakere i dagens USA vet å kultivere til stadig nye høyder.

Den libertarianismen som disse mennene representerte, og som ble videreført i kretsen rundt Reagan og i dagens «Make America Great Again»-bevegelse, har alltid vært uløselig forbundet med den typen tankegods som i dag selges inn som «nasjonalkonservativt», og som i land der høyresida står sterkere gjerne kaller seg «etno-nasjonalistisk».

Begge deler er dårlige dekknavn for det samme, gamle autoritære og ikke sjelden rasistiske tankegodset som har preget ytre høyre i lange tider.

Selv om det er et fellesskap som kan sprike i noen enkeltspørsmål, forenes det i idéen om at økonomisk «liberty» alltid står over og går foran politisk «freedom». Som MacLean viser i boka si, er det derfor også en politikk som systematisk forsøker å bryte ned tilliten til offentlig finansierte fellesordninger, gjerne med kulturpolitikken som spydspiss, og som alltid, overalt, har hatt som et av sine viktigste mål å svekke arbeidsfolks kollektive vern, fagbevegelsen.