Kommentar

Melbys svik mot seksåringene

Det er nesten ikke til å tro. Skolens yngste barn kan i prinsippet fortsette å sette surefjes på seg selv med kunnskapsministerens velsignelse.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen

Læreren liker meg. Klassekameratene liker meg. Jeg blir ikke sint på skolen. Jeg har mange venner i klassen.

Disse påstandene er barn i fem-seksårsalderen blitt bedt om å ta stilling til gjennom sure- og smilefjeskartleggingen som Dagsavisen satt søkelyset på for over et år siden. Skolens aller yngste er blitt bedt om å sette sure- og smilefjes på seg selv. Målet var å finne ut hvordan de minste har det på skolen. Men som Dagsavisen har vist gjennom en lang serie reportasjer, har lærere, fagfolk og foreldre steilet. Det er ikke så rart. Man trenger ikke å være ledende innen norsk barnepsykiatri for å forstå at dette kan være sårt, vondt og vanskelig for et lite barn.

Jeg har en gutt som er et år unna skolestart selv. Han vil være flink. På kontroll på helsestasjonen vil han svare riktig på hva som er hvilken farge. Han vil klare å telle fargeblyantene. Og øynene hans lyser opp når han opplever at de voksne synes han får til ting. Skuffelsen er vond når det er ting han opplever at han ikke mestrer. Sånn er det for oss alle. Sånn er det for seksåringene som er blitt utsatt for smilefjesundersøkelsen også. Tenk deg å måtte ta stilling til om folk rundt deg liker deg gjennom et skjema?

Dette er skadelig for barn. Jeg vil kalle det strukturell mobbing, sa professor Stein Førde i et intervju med Dagsavisen i kjølvannet av våre avsløringer. Han stilte opp sammen med Trond Diseth. Disse to er profilerte barnepsykiatere. En skulle tro at dommen fra dem ville veie tungt, og at man kan si at de har faglig belegg for sine påstander. Det synes åpenbart ikke kunnskapsminister Guri Melby.

I Stortinget denne uka ble det votert over Sp, SV og Aps forslag om blant annet å sette en stopper for denne typen kartlegginger. Dette ble nedstemt av Høyre, Venstre, KrF og Frp. Og som svar til SVs spørsmål om hvorfor skolene skal kunne fortsette med en kartlegging som betegnes som skadelig, og som Lærerprofesjonsetisk råd mener kan virke krenkende, så svarer altså Melby dette:

«Det finnes ikke belegg for en påstand om at det som er gjennomført av kartlegginger er skadelig for et eneste barn. Dersom det ville vært riktig så ville jeg stoppet det med en gang.»

Les setningen en gang til. Melby åpner ikke for mye usikkerhet. Hun fastslår på Stortingets talerstol at det ikke finnes belegg for påstanden om at kartleggingene som er gjennomført er skadelig for et eneste barn. Dette gjør hun på tross av fagmiljøenes og foreldres sterke reaksjoner på smilefjeskartleggingen. Hun gjør det også vel vitende om at det ikke finnes belegg for det motsatte: At kartleggingen ikke er skadelig.

Isteden lar hun lokalt handlingsrom styre. Hun stoler på at hver enkelt skole gjør gode vurderinger. Og strengt tatt trenger hun jo kanskje ikke å foreta seg noe for å stoppe sure- og smilefjeskartleggingen. Kartleggingen, eller trivselsundersøkelsen, som den også blir kalt, ble utprøvd på nærmere 14.000 barn fra 2017 til 2019. Så ble den vurdert til å ha metodiske og alvorlige etiske mangler i en rapport fra Melbys eget fagdirektorat, Utdanningsdirektoratet.

For dem som ikke kjenner historien Dagsavisen kunne fortelle før jul: Utdanningsdirektoratet tok smilefjeskartleggingen inn i varmen i 2017 uten at de hadde kvalitetssikret den. Først i Udirs rapport etter utprøvingen ble det problematiske med kartleggingen altså påpekt. Dette ble kommunisert til Kunnskapsdepartementet som likevel ville ha en undersøkelse for de aller minste. Det passet dem med tanke på løftene i Granavold-plattformen.

Men etter tidligere kunnskapsminister Trine Skei Grande (V) måtte svare om smilefjesundersøkelsen i Stortinget i januar i fjor, skjedde det ting. Debatten hadde rast både politisk og i fagmiljøer. Brått ble det presisert at smilefjeskartleggingen ikke skulle være del av det større nettbaserte tilbudet innen skolemiljø og mobbing, som alle skolene og barnehagene skulle kobles på. 14. oktober 2020 ble avtalen med Høgskolen Innlandet, som står bak smilefjeskartleggingen, avsluttet.

Om enkelte skoler likevel velger å bruke kartleggingen på eget initiativ, vet vi ikke. Men nå vet vi i hvert fall at kunnskapsministeren ikke har noe imot det. Hun ser vekk fra tunge fagfolks vurderinger. Det er ikke til å tro.

Det er et stort paradoks her: Regjeringspartiene vil avvente den svært forsinkede evalueringen av seksårsreformen før de setter i gang større forskningsprosjekter knytta til hvordan de minste har det i skolen. Melby erkjenner at vi vet for lite om seksåringene, men hun vil ha evalueringa på bordet for å kunne bruke ressursene treffsikkert. Likevel har hennes regjering hatt hånda på rattet da smilefjes-prosjektet ble realisert uten at kartlegginga var kvalitetssikret. Tusenvis av barn er kartlagt ved 184 skoler i 59 kommuner.

Da var det åpenbart ikke så viktig å ha kunnskapen på bordet først. For med resultater fra kartleggingen kunne regjeringen forsvare Høyre-skolen mot politiske angrep. De kunne si at de visste noe om hvordan de minste barna hadde det. De kunne hevde at de trives.

Sannheten om hvordan seksåringene har det, vet vi fortsatt ikke. Men historien om hvordan regjeringen har kjempet for å opprettholde inntrykket av en velfungerende skolehverdag for de minste, er stygg. Melby kunne brukt sjansen til å justere kursen. Hun kunne anerkjent fagfolks dom over kartleggingen, sagt at de vil ta lærdom av smilefjessaken, og satt kartlegging av de minste barna på pause til forskningen er mer på plass.

Men det gjør hun ikke. Og det er ingenting annet enn et svik mot seksåringene.