Kommentar

Bråstoppen i Afrikas økonomi

I et kvart århundre gikk utviklingen rett vei for Afrikas økonomi, så kom pandemien og bråstoppen.

Det gikk veldig bra på det afrikanske kontinentet før pandemien kom, skriver vår kommentator. En mann med munnbind venter på vaksine på et eldresenter utenfor Johannesburg 17. mai.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Maren  Sæbø

Maren Sæbø

Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.

Kriser og katastrofer, det er ofte det det går i når vi journalister skriver om hva som skjer i Afrika sør for Sahara. Men det har kanskje mer å gjøre med dynamikken i nyhetsdekningen å gjøre enn langvarige trender. For på tross av nyhetsredaksjoners hang til det dramatiske, er det ofte den mer langsomme historien som setter tonen. Og i Afrika går historiens gang for det meste framover.

Gjennom hele det nye årtusen gikk kontinentet som helhet rett vei, kriger, med noen få unntak ble avsluttet, en ny generasjon fikk utdanning og, fremfor alt, den økonomiske veksten var i mange land tosifra, år for år, over en lang periode. Først i noen oljerike, men også oljeavhengige land, som Angola. Men så i land som ikke hadde en økonomi basert på råvarer, og dermed ikke var like sårbare for råvareprisfall, som Rwanda og Etiopia.

Det som mer enn noe annet har preget utviklingen på kontinentet sør for Sahara det siste kvarte århundret er altså økonomisk vekst. Internasjonale finansinstitusjoner som på 1990-tallet hadde liten tillit til, men stor innflytelse på den afrikanske økonomien, ble på totusentallet langt mer optimistiske i rapporter og anslag. Da verden opplevde en økonomisk tilbakegang etter 2008, var Afrika sør for Sahara unntaket. Der gikk ikke tallene i rødt, men fortsatte å vise en overveiende positiv utvikling. Mens veksten i 2007 var på rekordhøye 6,4 prosent, var den i 2009 på 3 prosent, før den gikk opp igjen. I 2013 spådde Verdensbanken at de aller fleste afrikanske land ville være mellominntektsland innen 2025. Det året nådde den kontinentale økonomiske veksten 4,9 prosent, mens resten av verden fortsatt balet med ettervirkningene av finanskrisen. Så sent som i 2019 endte veksten i den afrikanske økonomien på 3,4 prosent, og anslaget, denne gang utregnet av FN, var på 3,7 prosent i 2020.

Men så kom pandemien.

Først var det de oljerike landene, de samme som hadde rekordvekst i starten av tusenåret som gikk på en smell, i takt med oljeprisfallet. Land som Nigeria og Angola er langt mer oljeavhengige enn et land som Norge, og fall i oljeprisene, slik vi så tidlig i pandemien, setter store direkte avtrykk på statsbudsjettene.

Deretter var det selve pandemien. Det sørlige Afrikas økonomiske lokomotiv, Sør-Afrika var alt i økonomisk trøbbel. Så ble landet episenter for covid-19 på kontinentet, og mistet den framdriften som ikke bare driver Sør-Afrika, men regionen. Andre land, som har en god del av sine inntekter fra turistindustrien, som den lille øystaten Seychellene, eller safarilandet Tanzania, ble også hardt rammet av stopp i internasjonal turisme.

Men den aller største bremsen var tidlige og strenge tiltak for å stoppe smitte. Det ble innført portforbud og reiserestriksjoner i mange land.

Begge deler hadde umiddelbar effekt på den mer uformelle økonomien. Torgkoner har sjelden sikkerhetsnett, og få land fikk på plass tiltak som kunne kompensere alle som i praksis fikk yrkesforbud. Bråstopp i denne delen av økonomien påvirket selvsagt den mer formelle delen av økonomien. I begynnelsen av dette året fikk vi altså fasiten, i stedet for videre vekst, opplevde Afrika sør for Sahara for første gang på et kvart århundre, resesjon. Tilbakegangen var på hele tre prosent.

Den aller største bremsen var tidlige og strenge tiltak for å stoppe smitte.

Hvorvidt den økonomiske krisen blir langvarig avhenger av to ting, det ene er selvsagt utviklingen i selve pandemien. Selv om Afrika tilsynelatende har klart seg bra gjennom pandemien, og mange land har vært raske til å innføre tiltak som begrenser smittespredning, har det vært store mørketall i rapporteringen av både smittetilfeller og dødsfall.

Nå står Afrika bakerst i vaksinekøen, og det er usikkert om man i det hele tatt vil få til en massevaksinering. Men en kombinasjon av vaksiner og smitte kan gi afrikanere flokkimmunitet nærmere utgangen av 2023, skal vi tro Verdens helseorganisasjon. Det gir viruset dessverre gode muligheter til å komme ut av kontroll, slik det har gjort iblant annet Brasil og India, land som har levekår som kan sammenlignes med mange afrikanske land.

Den andre faktoren som avgjør hvor fort den afrikanske økonomien kan komme tilbake er hvor robust samfunn og marked var før økonomien. Og her er jo kontinentet bedre stilt enn på 1990-tallet, sist de opplevde økonomisk krise. Rettssystem, finansinstitusjoner og utdanning er bare noen av faktorene som må tas inn i regnestykket. I tillegg kommer en ung befolkning, som betyr en betydelig arbeidsstyrke i årene som kommer. Men det er selvsagt mye som også kan gå galt, det er det jo alltid.

Som vanlig preges debatten om Afrika etter pandemien av to leire. Optimistene, som peker mot fleksibiliteten, ungdommeligheten og innovasjonen på kontinentet, tror på stødig gjenoppretting og fortsatt vekst. Og pessimistene, som, like riktig, peker mot at Afrika har fått flere i dyp fattigdom de siste fjorten månedene, at barn har mistet mye skolegang og at man vil føle ettervirkningen av dette i lang tid.

Sannsynligvis er begge deler riktig. For utviklingen på et helt kontinent går stadig i flere retninger.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen