Jeg skal spare dere for detaljene, men min tur kom timen etter at regjeringen gikk ut med sin nye strategi for fordeling av vaksiner rundt i landet. Dette utløste umiddelbart et skred av misnøye. Basert på mitt eget følelsesliv må jeg si at jeg forstår sinnet til alle de lokale ordførerne som blir nedprioritert, selv om det sannsynligvis er til alles beste. I ventetida har jeg nemlig sett noen av mine egne mørkeste sider.
[ La meg vise deg «formynderske sosialister», Sylvi! ]
Jeg tilhører de usedvanlig heldige som virkelig ikke har lidd noen personlig nød under denne pandemien. Jeg har hatt full jobb, holdt meg frisk, hatt så lite å klage over at jeg begynte å finne på ting å være misfornøyd med. Men se hvordan jeg har det, da!
I vinter ble det opprettet et vaksinesenter rett over gata der jeg bor. Mens jeg gikk der og ventet gikk det opp for meg at «rett over gata» ligger i en annen bydel, slik at jeg i stedet for en kort avstikker kom til å få en halv times gange til det store stikket. Pandemiens problemer: «Store deler av verden har dårlige utsikter til vaksiner». «Mann i Oslo må gå en halvtime for å få sin dose.» Dette syntes jeg var alvorlig irriterende, helt til jeg klarte å ta meg ordentlig sammen. Men da gjorde jeg det ordentlig. To måneder på forhånd gikk jeg opp strekningen to ganger, for å forsikre meg om at jeg ikke kom til å gå meg vill, og komme for seint.
[ – To helt jævlige dialekter. Jeg kunne aldri vært sammen med en mann derfra ]
Nye ergrelser oppsto. Den ene etter den andre av langt yngre venner, kolleger og bekjente meldte om å ha fått sin første dose. Ukene og månedene gikk, og jeg skjønte etter hvert at jeg omtrent var byens eldste som ikke hadde fått tilbudet. Forklaringen ser vi på mikronivå i Oslo som på makro-nivå i resten av landet. Bydeler med liten smitte får minst vaksine, akkurat som friske landsdeler også skal få de nærmeste ukene. Jeg måtte stoppe å sutre over at bydelen min var en lyserød flekk i blodrøde omgivelser.
Jeg hadde altså blitt … misunnelig. Misunnelsen er som kjent større enn kjønnsdriften her i landet. Jeg skal spare dere for mer om hvordan det er med kjønnsdriften under en pandemi. Jeg begynte nemlig også å irritere meg over vaksinesertifikatene som ble annonsert, der de som har fått helsemessige prioriteringer også kan få praktiske, sosiale fordeler. Nå tårnet alt seg opp for meg, helt til jeg denne uken altså gikk over til den andre siden. Heldigvis for humøret mitt skjedde det en time før en nyprioritert russ minnet TV2 om at de virkelig hadde tatt «en støyt for landet». Nå får alle landets misfornøyde ordførere også ta seg sammen og ta støyten, de også.
Selv har jeg allerede funnet noe nytt å ergre meg over. Jeg begynner å synes virkelig synd på sånne som meg, som må gå rundt og skamme seg over å komme gjennom pandemien uten noe annet å klage på.