Koronapandemien har gjort verden veldig liten. Ikke bare fordi vi ikke har fått besøke den på veldig lenge, men også fordi det vi har hørt fra den det siste året er et ekko av alt livet vårt her hjemme handler om: skoler åpner igjen i Storbritannia, vaksineringa går for seint i Tyskland, Finland stenger restauranter og barer, 26 nye koronadødsfall i Sverige. Etter et helt år med pandemi er det fortsatt en eneste sak som dominerer overalt.
Men bak flommen av siste nytt om viruset skjer det fortsatt andre ting. I skyggen av pandemien skjer det noen steder til og med store ting. I Europas mektigste land er det et lite jordskjelv på gang: når tyskerne går til valg i høst er det første gang på 20 år at Angela Merkel ikke er statsministerkandidat. Etter å ha vært partileder for det borgerlige partiet CDU fra 2000 til 2018, og landets statsminister fra 2005 til i dag skal hun nå gi seg. Det betyr at for første gang på veldig lenge er det faktisk et virkelig spennende valg på gang i Tyskland.
For helt siden Merkel ble kansler har tyske valg strengt tatt ikke vært så veldig nervepirrende. Det største dramaet har vært hvilken farge den nye regjeringen skulle ha. At Merkel skulle lede den har det vært liten tvil om. Tre av fire ganger har regjeringskoalisjonene endt med den kjedeligste nødløsning – en såkalt storkoalisjon som er et samarbeid mellom de to største partiene, det borgerlige CDU og det sosialdemokratiske SPD. Som om Høyre og Arbeiderpartiet skulle regjert sammen i Norge. Med Merkel ute av spillet er det nå helt åpent hvem som skal lede Europas leder etter valget i september.
Tyskland er Europas største økonomi og klart mest folkerike land, og derfor også EUs mektigste medlem. Under Angela Merkels tid som sjef for Tyskland har hun hatt en helt sentral rolle i alle store avgjørelser som er tatt i EU. At ingenting blir gjort om ikke Merkel er enig har irritert andre EU-medlemmer, men tysk lederskap er også blitt etterlyst når EU har stått i stampe i kriser. Dem har det ikke manglet på under Merkels regjeringstid: finanskrise, eurokrise, gjeldskrise, flyktningkrise og nå koronakrise, hun har manøvrert Europa gjennom alle.
Å regjere i 16 sammenhengende år er ikke veldig vanlig i det moderne Europa, men det er ikke så uvanlig i Tyskland. Til høsten har Merkel sittet to år lenger enn Konrad Adenauer (1949-1963), og nesten like lenge som Helmut Kohl som styrte fra 1982 til 1998 (han slår henne med noen måneder). Det er altså ikke hvert år statsministerposten blir ledig i Tyskland.
Kampen om hvem som nå skal ta over etter Merkel er derfor ikke bare et retningsvalg for Tyskland, men et valg som også vil få stor betydning for hele EU-samarbeidet. Og fordi det er viktig for Europa, er det også viktig for Norge. Hittil må man likevel kunne si at oppladningen hos oss har vært beskjeden. Kontrasten til et visst presidentvalg i fjor kunne knapt vært større. Mens landet flommer over av USA-eksperter og det kryr av frankofile og anglofile, er tysk politikk mer for spesielt interesserte. Men det er gode grunner til å følge litt ekstra med på Tyskland i år.
[ En fjerdedel av innbyggerne i Frankrike, Tyskland og USA sier de vil nekte å ta koronavaksinen ]
Det er selvfølgelig valgresultatet i høst som avgjør hvem som blir ny tysk statsminister, men hvem slaget vil stå mellom vil snevre seg inn allerede de neste ukene. Søndag er det lokalt delstatsvalg i Rheinland-Pfalz og Baden-Württemberg og resultatet her er ventet å få stor innvirkning på hvem Merkels parti kommer til å peke på som sin neste kanslerkandidat. Armin Laschet var Merkels favoritt da han ble valgt til ny leder for CDU i januar, men det er ikke automatikk i at partilederen også blir partiets kanslerkandidat. Som fersk leder trenger Laschet at det går CDUs vei i helgens lokalvalg.
Hvis ikke kan lederen for partiet CSU, som er CDUs søsterparti som bare finnes i Bayern i Sør-Tyskland, tenkes å bli CDU/CSUs felles kanslerkandidat. CDU og CSU går til valg sammen på nasjonalt nivå. Markus Söder er blitt svært populær over koronahåndteringa i Bayern og er ifølge meningsmålinger også den mest populære kanslerkandidaten. Selv har han så langt avvist at han er aktuell.
I år er det for første gang tre kanslerkandidater, i tillegg til CDU og SPD, skal også De grønne lansere sin egen kandidat. Det skaper en ny dynamikk i valget. Hvem det blir skal lederduoen bestående av Annalena Baerbock og Robert Habeck gjøre kjent etter påske.
SPD er det eneste partiet som allerede har lansert sin kanslerkandidat, den sindige Olaf Scholz. Han er nå finansminister i Merkels regjering.
Et halvt år før valget ligger CDU godt an til å seile inn til nok en valgseier, ifølge meningsmålingene. Men Merkels æra er likevel snart forbi.