Poeter – la oss skaffe oss poeter!

Jeg hadde fulgt med på stormingen av Kongressen 6. januar, og tenkte vel som andre at presidentinnsettelsen 20. januar kunne være endetiden. Noe kunne skje i et land der sannhet hadde sluttet å virke og en firedel av velgerne trodde på Donald Trumps løgn om et rigget valg. Apokalypsen inntraff ikke i Washington D.C., bevoktet som byen var av 25.000 soldater. Det som inntraff var en 22-årings diktopplesning. Amanda Gorman er Donald Trumps negasjon.

Etter fire år der en hvit, eldre rasistisk mann spredte hat, fant en ung, svart kvinne fram lyset igjen.

Les også: Nå blir hun modell. Og Super Bowl-finalist

Joe Bidens innsettelsestale blir stående som det den var; et forsøk på å bygge bruer, rekke ut en hånd, gi håp, forene og alle disse andre ordene som prøver å lime sammen splintrede virkelighetsoppfatninger. Det var egentlig Amanda Gorman – nedstammet fra slaver og oppdratt av en alenemor – som holdt presidenttalen.

Bildene var tydelige: Amerikanerne som Jonas i hvalens buk, kraften som ville ødelegge nasjonen, hvordan arven fra fortiden må repareres. Framføringen var nesten snakkesyngende og gestikulerende med Amanda i den gule kjolen som en dirigent som markerte takt, tempo og styrke.

Først Klassekampen og så Dagsnytt 18 har stilt det naturlige oppfølgingsspørsmålet.

Hvorfor har vi ikke poesi på Stortinget?

Les også: «En norsk politiker kunne aldri holdt en sånn tale. Vi kunne aldri hatt en sånn seremoni»

Førsteamanuensis Frode Helmich Pedersen har forklart at slikt kan ikke norske poeter med integriteten i behold gjøre. Det skulle tatt seg ut om Erna Solberg fikk seg en skald – Høyre har vel nok med pressesjefen sin for tiden. Spørsmålet bør kanskje være: Hvor blir det av poetene i politikken?

Hvor blir det av de andre ordene som kan beskrive den koronatyngede tilværelsen med andre ord enn «dugnad», «på den andre siden av pandemien» og hele rekken av fraser?

Bent Høie har prøvd med sitt «neste sommer finnes ikke når du er ung», og satte ord på en vond følelse i tiden. Men verken Høie eller taleskriverne hans er poeter, selv om helseministeren har hatt grunner til å sitere Sigbjørn Obstfelders «Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig.»

Les også: USAs førstedamer har hatt ulike roller – slik vil Jill Biden bli

Diktet «The Hills we climb» og Amanda Gorman er politiske statements, men i stedet for at Erna, Bent og andre norske politikere skal sette diktere på lønningslisten, bør dikterne gis en talerstol. I en tid der norsk politisk debatt dreier seg om skiantrekket til Jonas Gahr Støre eller Jägermeister-flasken på kjøkkenet hans, trenger vi å få rensket opp i perspektivene og kastet ut klisjeene. Amanda Gormans dikt var starten på Joe Bidens ryddejobb etter at Donald Trump hadde griset til amerikansk offentlighet og lokket og lurt millioner vekk fra en demokratisk tenkemåte.

Kanskje Øyvind Rimbereid bør skyve ut trontalen lest av kongen til fordel for et dikt lest på stavangersk?

For ikke å snakke om Sumaya Jirde Ali! Kan en trontalepoet utfordre det som på bull-shitsk kalles for mindset-et vårt? Vi trenger ikke en offentlig ansatt nasjonalskald, men en poet som bruker andre ord enn journalistene, politikerne og byråkratene for å beskrive en traurig virkelighet.

Les også: «Klarer Joe Biden å si nei til nasjonens superrike, som har hatt fete dager under Trump?»

Nasjonsbyggingen vår er historien om poetokratiet, dikterne som skapte fortellingene om det frie Norge. Wergeland og Bjørnson under frigjøringen fra Sverige. Hoel, Krog og Øverland under frigjøringen fra religion og kvelende sosial kontroll. I nyere tid? Har noen ført en stoltere poetiskpolitisk kamp enn den Jan Erik Vold kjempet for Bislett som skøytearena? Der Vold henter sine moves og sin rytme fra jazzen, henter Gorman energi fra hiphop og form fra slampoesi. Flere poetiske politikere eller politiske poeter?

Georg Johannessens oppgjør med den norske væremåten – bare for å nevne én side ved en av historiens mest velskrivende nordmenn – viser hvorfor poesien kan treffe så godt.

Vi trenger en bevegelse som Stuntpoetene.

Anført av Thorvald Steen gikk poesigeriljaen til aksjon på 1980-tallet for å få poesien fram i offentligheten. Kulturminister Lars Roar Langslet (H) ble fratatt bokstavene L og E da han overså kravet om å lese et norsk dikt på Stortinget – og fikk etternavnet Angst. Samme statsråd fikk en pressekonferanse avbrutt da Stuntpoetene begynte å lese dikt. Poetene er blant oss, men de drukner i støy fra sosiale medier og folk som er blitt kjendiser etter å ha vist all sin talentløshet på «Farmen». En poet som derimot gis noen minutter fra landets fremste talerstol ved åpningen av Stortinget, ville fått den nødvendige drahjelpen inn i en offentlighet som trenger flere perspektiver enn å møte pandemien med dugnad fordi korona er en maraton med mange motbakker.