Fagkonsulentene om Marte Michelet-debatten: Kritikken må tas alvorlig

Historikerne som var fagkonsulenter på Marte Michelets omdiskuterte bok om hjemmefronten, mener at heller ikke kritikerne har klare svar.

– Mine vurderinger av Marte Michelets manus ble gjort under forutsetning av at kildematerialet var anvendt og gjengitt på en akseptabel måte. Men det Berggren/Bruland/Tangestuen dokumenterer av klare sitat- og kildefeil i framstillingen av Alf Pettersen er alvorlig kritikk og undergraver Marte Michelets tolkning. Dette må hun imøtegå eller forklare. Jeg skjønner godt Pettersen-familiens fortvilelse her.

Dette mener historiker Anette Homlong Storeide, en av de to fagkonsulentene som gjennomgikk manus på Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet».
I høst har det oppstått ny kraftig debatt om Michelets bok etter utgivelsen av «Rapport fra en kritisk gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten’», av Elise Berggren, Bjarte Bruland, Mats Tangestuen, som alle tre har forsket på de norske jødenes krigshistorie.

Forfatterne mener Michelets bok inneholder så mye feil og misvisende kildebruk at det undergraver bokas hovedfortelling om hjemmefrontens manglende vilje til å redde norske jøder fra deportasjon.

 

DEBATT: «Michelets bok ble tatt på alvor - la det samme gjelde boken som nå reiser tvil om hennes funn»

Til sammen 773 norske jøder ble deportert til tyske dødsleirer i 1942-43. Hovedaksjonen skjedde 26. november 1942, da 529 jøder ble innbrakt og sendt med skipet Donau, de fleste til Auschwitz. Bare 38 av de deporterte norske jødene overlevde.    

Skipet Donau tok 26. november 1942 530 norske jøder til utryddelsesleirene. 767 ble
deportert. Kun 30 overlevde. FOTO: GEORG W. FOSSUM/NTB SCANPIX

Deportasjonen av norske jøder. 26. november 1942, fra Akershus-kaia. Foto: NTB

Tore Pryser, okkupasjonshistoriker og professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet, er den andre fagkonsulenten.

Han er ikke enig i at feil i boka undergraver grunnlaget for Michelets hovedkonklusjoner.

– Det synes jeg ikke. Angrepsvinkelen hennes er et poeng. Motstandsbevegelsen gjorde ikke mye for å hjelpe jødiske flyktninger, mener Pryser.

– Kritikken de legger fram må tas på alvor. Jeg håper derfor at Michelet selv kommer på banen. Men for meg ser det ut som om det fremdeles er uklart hva Hjemmefronten visste om aksjonene mot jødene høsten 1942. Der synes jeg heller ikke Berggren, Bruland og Tangestuen gir et klart svar, mener Anette Storeide, seniorforsker ved Falstadsenteret og forfatter av flere bøker om Norge under andre verdenskrig, bl.a «Norske krigsprofitører» (2014) på Gyldendal.

Historiker og forfatter Anette Søreide
Foto: Schrøder/Gyldendal

Anette Storeide. Foto: Schrøder/Gyldendal

 

Les også: Fjernet flere avsnitt i ny utgave av Marte Michelets hjemmefront-bok

«Veldig mye av dette ble gjennomdiskutert for to år siden, og jeg står fortsatt støtt på min hovedkonklusjon om at hjemmefronten sviktet jødene under krigen», fastslo Marte Michelet overfor Dagsavisen ved utgivelsen av «Rapport frå ein gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten’» - se også svar fra Marte Michelet under.

Presset for penger

Både i høst og ved utgivelsen i 2018 har flere kritisert Marte Michelets fremstilling av motstandsmannen Alf Pettersen og hjemmefrontens operasjon Carl Fredriksens Transport, som hjalp flyktninger over fra Oslo til Sverige. Ifølge Michelets bok ble jødiske flyktninger presset for penger av grenseloser.

Dagsavisen har tidligere skrevet at flere avsnitt tilsvarende en halv side tekst ble fjernet i pocketutgaven av «Hva visste hjemmefronten» som kom i sommer. Dette ble gjort blant annet etter klage fra Alf Pettersens sønn.
– At noen grenseloser tok seg godt betalt for å frakte jøder, er et faktum. Der har Michelet et poeng, etter min mening. Men de tok seg godt betalt også av andre enn jøder. Og hun bommer når det gjelder Alf Pettersen, mener Tore Pryser.

 

 

Begge fagkonsulentene understreker at deres tilbakemeldinger på Marte Michelets manus ble fulgt opp på vanlig vis av forlaget.  

– Jeg leverte en omfattende konsulentrapport som ble tilfredsstillende fulgt opp. Jeg påpekte noen ting jeg var uenig i, noen ting ble rettet opp og endret, andre ble ikke. Dette er vanlig praksis. Jeg reagerte på at noteapparatet var svakt. Det ble utbedret før publisering, sier Pryser til Dagsavisen.

– Jeg kom med en rekke overordnede råd og innspill, dels positive, dels kritiske. Hvordan råd, innvendinger og innspill ble behandlet i den videre prosessen, er forlagets og forfatterens ansvar, kommenterer Storeide.

Begge understreker at Michelets bok er en viktig utgivelse, samtidig som Berggren/Bruland/Tangestuens kritiske gjennomgang gir viktige innspill til den videre debatten.

Historikerne Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.Foto: Dreyers forlag

Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen. Foto: Dreyers forlag

– Man kan alltid finne feil, også i arbeidene til Berggren, Bruland og Tangestuen. At Marte Michelet har gjort noen feil, er det ikke tvil om. Hun har likevel skrevet en veldig viktig bok, fastslår Tore Pryser.
– Gjennomgangen til de tre kan minne om en kritisk gjennomgang av en doktorgradsoppgave. En opponent kan plukke en doktorgrad fra hverandre, men doktorgraden kan bli godkjent likevel, sier Tore Pryser

– Jeg er selv kritisk til noen konklusjoner Berggren/Bruland/Tangestuen trekker i sin gjennomgang. De bruker formuleringer som «vi tror» og «våre kilder peker mot» uten at det nødvendigvis er entydig. Men de tre har kommet med viktige innspill. Selv om det er noe pirkete, med en del gjentakelser og uklarheter, er det et skikkelig arbeid. Det kan ikke bare avvises med at det ikke er noe nytt, som Michelet gjør. Så går forskningen videre. Forskning er en kumulativ prosess der man hele tiden samler kunnskap og diskuterer funn, konstaterer Tore Pryser.

Les også: – Personangrep. Stempling. Slik skal vi ikke diskutere

Gyldendal forlag har varslet at Marte Michelet skriver et svar på kritikken som fremkommer i «Rapport frå ein gjennomgang ...», og at dette blir publisert i Prosa, medlemsbladet for norske sakprosaforfatteres organisasjon NFFO. Prosa-redaktør Merete Røsvik opplyser at Marte Michelets svar blir publisert i Prosa 1–2021.

Michelet svarer: Åpen for endringer

– Jeg fikk svært mange verdifulle innspill fra Tore Pryser og Anette Storeide i arbeidet med boka, og samarbeidet også med flere andre historikere, sier Marte Michelet til Dagsavisen, og understreker:
– Jeg er åpen for å gjøre justeringer. Det ødelegger ikke troverdigheten om fagbøker blir endret i nye opplag. Det er vanlig praksis.

Marte Michelet inntok talerstolen for fullsatt sal i debatt om hennes bok om Holocaust og hjemmefronten.
Foto: Ørn E. Borgen/NTB Scanpix

Marte Michelet. Foto: NTB

– Motboka tilbakeviser ikke mine hovedfunn. Berggren/Bruland/Tangestuen gir en skeiv fremstilling av hva jeg faktisk har skrevet om Alf Pettersen. Jeg kommer med en utfyllende gjennomgang av Alf Pettersen, Carl Fredriksens Transport og økonomien i flyktningtransporten til Sverige. Men kildehenvisningsdebatt er komplisert, og det er mest konstruktivt å gjøre dette skriftlig innenfor rammene av en større artikkel i Prosa, forteller Michelet.

– Så gjør jeg også klar en aviskronikk som går konkret inn på flere av eksemplene i motboka fra Berggren/Bruland/Tangestuen.

«Sensasjonell opplysning»

Begge fagkonsulentene påpekte nødvendighetene av å oppsøke krigshistoriker og motstandsmann Ragnar Ulstein før ferdigstillelse av manuset. Ulsteins intervjuer med norske motstandsfolk, arkivert hos Hjemmefrontmuseet, utgjør en stor del av kildematerialet til Michelets bok. Michelet oppsøkte Ulstein i august 2018 og intervjuet ham til boka.

Michelets bok åpner med funnet av en uttalelse fra den sentrale motstandslederen Gunnar Sønsteby, i intervju med Ragnar Ulstein, der Sønsteby hevder at han ble varslet om aksjonene mot de norske jødene tre måneder før deportasjonene fant sted. «Dette er helt nytt for meg og en sensasjonell opplysning. Ingen andre har oppdaget og skrevet om dette. Men her trengs det litt kildekritikk» skriver Pryser i sin konsulentuttalelse, som Pryser og Gyldendal har gitt Dagsavisen tilgang til.

– Jeg var uenig i Michelets vurdering av Sønstebys utsagn om at han visste om jødeaksjonene tre måneder før de fant sted. Men selve funnet av Sønsteby-varselet var oppsiktsvekkende. Skikkelige historikere vil tenke at Sønsteby-varselet er interessant å gå videre på, men Bruland og flere andre konkluderte raskt at Sønsteby «husket feil».

– Min mening er at Sønsteby bløffet. Han ville gi inntrykk av han visste mer enn han gjorde. Sønsteby ble behandlet som et orakel, ikke minst i pressen, sier Pryser, som selv arbeider med en faghistorisk bok i sin serie «Svik og gråsoner» med han blant annet undersøker Gunnar Sønsteby i et kildekritisk perspektiv.