Kommentar

Steinalderkvinner på jakt

Kanskje kan det hjelpe oss videre å vite at kvinner og menn faktisk jaktet sammen, allerede i steinalderen.

Bilde 1 av 2

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er ikke så rart mange lengter tilbake til da menn var menn og kvinner var kvinner, men det er et stort problem. For det kommer aldri til å skje.

Ikke nok med metoo og at folk bytter kjønn til ord du ikke engang skjønner hva betyr.

Nå viser det seg at ikke engang steinalderkvinnene holdt seg til barnepass og sanking, men jaktet av hjertens lyst.

Sjokk-nyheten sprakk forrige uke: Arkeolog Randall Haas og teamet hans hadde funnet en steinaldergrav der det lå en storviltjeger. Sammen med knoklene fant de store mengder våpen og utstyr.

«Han må ha vært en virkelig stor jeger, en virkelig viktig person i samfunnet», tenkte Haas og folka hans.

Les også: Som ekte feminister markerte vi mannsdagen

Men ved nærmere undersøkelser viste det seg at det slett ikke var snakk om en mann – det var en kvinne. Og hun er ikke alene. Etter funnet har man undersøkt andre graver fra samme periode, og finner at mellom 30–50 prosent av jegerne kunne være kvinner. Så kan man jo lure på hvorfor det egentlig spiller noen som helst rolle for likestilling i 2020 hva folk drev med for 9000 år siden.

Men alle som har diskutert kjønn og likestilling, har – sannsynligvis mange ganger – fått høre at menn og kvinner er grunnleggende forskjellige, og slik har det alltid vært. For i steinalderen jaktet menn, mens kvinner samlet røtter og passet barn.

Og det de drev med i steinalderen må ha vært naturlig, og dermed er det sånn vi egentlig er. Ferdig snakka.

Det er ingen som er uenige i at det er fysiske forskjeller mellom kvinner og menn. Det er jo relativt åpenbart. Spørsmålet er hva de forskjellene eventuelt betyr. Undertrykking av kvinner har i stor grad blitt forklart og forsvart med argumenter om at kvinner er helt annerledes enn menn – fysisk og biologisk – og at det betyr at det er en lang rekke ting de ikke kan, eller egner seg for. Det var grunnlaget for kvinnesynet i antikkens Hellas og blant de gamle romerne.

Les også: De første norske feministene:  Ble tatt kvelertak på, kastet ned kirketrappa og hevet i glattcelle (+) 

Slik argumentasjon lå også til grunn for at kvinner ikke fikk stemme eller eie eiendom, eller ha matteundervisning i Norge. Historien om steinaldermenn som jaktet, mens kvinnene sanket er noe vi alle har lært på skolen, som bygger opp under denne måten å se på kjønn og samfunn på.

I dag er det uansett mange som ikke synes en slik argumentasjon er særlig relevant.

Vi vet jo av erfaring hva kvinner er i stand til. Men i debatten om kjønn er denne typen naturlighets-argumentasjon fortsatt helt sentral for de mange som er kritiske til feminisme og likestilling. Storvilt-jeger-kvinnen er en av mange nye forskningsfunn som utfordrer en slik tankegang.

Les også: Sjekk lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i 100 yrker

Så skal det også sies at forskerne er enige om en ting: De vet ikke om jegeren det er snakk om, faktisk levde livet sitt som kvinne. De kan bare fastslå at hun biologisk sett var det. For alt de vet, kan det hende at hun følte seg som, og ble sett på som en mann av sine samtidige.

Det bringer meg over til en annen årsak til at de som lengter tilbake til tida der kjønn tydelig definerte både liv og muligheter, neppe er på framtidas vinnerlag. Mitt liv i Oslo sentrum er stappfullt av gutter i rosa, småfolk som bytter kjønnsidentitet omtrent like ofte som vanlige menn dusjer, og barn som er «hommo», fordi de er for små til å uttale ordet for seksuell legning riktig.

Mens foreldrene smiler tolerant.

Les også:  «Målet til feminismen er langt mer ambisiøst enn bare likestilling»

Mitt nabolag representerer ikke noe flertall. Men det er slik at det som skjer på verdifronten i sentrum av de største byene, har en tendens til å spre seg og bli vanlig i løpet av ikke alt for mange tiår. Synet på skilsmisse og homofili er eksempler fra vårt eget samfunn. At så mange av dagens barn og unge har en blatant forakt for fortidas kjønnsroller, tyder på at noe stort er i endring.

For det andre: Kvinner som gruppe har lenge hatt dårligere rettigheter og mindre makt enn menn. Dette har endret seg dramatisk, selv om det fortsatt er et stykke igjen til full likestilling. Folk som har smakt på makt og frihet, er sjelden interessert i å gå tilbake til rollen som underordnede. At en og annen kvinne blir medieyndling med prosjektet «undertrykking gjør meg lykkelig» endrer ikke på det generelle bildet her.

«The Handmaid’s tale» er heldigvis fantasy, ikke en sannsynlig framtid.

Dersom du er vokst opp i en familie og et nærmiljø der far arbeidet og mor passet barn, makt tilhørte menn og homser fikk deng, så er det ikke så rart at mye som skjer nå føles både sært og skremmende. Det er grunnleggende normer som er i endring, og i synet på kjønn har utviklingen gått veldig raskt.

Les også: – Kvinnebevegelsen bør ikke se på barn som en kvinnefelle

Om jeg har medfølelse med dem som raser og stritter imot frigjøring og likestilling? Joda, klart jeg har det. Endring føles ofte ikke særlig godt, selv når du er enig. Visst gjør det ondt når knopper brister, og alt det der. Og det er åpenbart et stort problem at mange føler seg truet av andre gruppers frigjøring.

Men det å føle ubehag og redsel, gir deg ikke rett.

Det er ikke rart at mange blir sinte, snarere enn forståelsesfulle, i møtet med dem som har problemer med andres frihet. Enten det handler om kjønn eller hudfarge.
Kanskje kan det hjelpe oss videre å vite at kvinner og menn faktisk jaktet sammen, allerede i steinalderen.

Les også: – Hvorfor skal ikke folk få kunne kalle seg kvinne om de opplever seg som det, selv om de er født uten livmor?

Kaia Storvik

Kaia Storvik

Ansvarlig redaktør, Agenda Magasin